SVEN HENRIKSEN

Søk
Close this search box.

Er det du som gir meg min frihet og aksept?

Del denne artikkelen

Det er morgenen etter at jeg sto på Pride-scenen i min egen hjemby Mo i Rana. Her er noen tanker.

Siden jeg selv gikk ut i homokampen, 16 år gammel i 1971 er mange stengte dører blitt sparket opp. Noen sto allerede på  gløtt av de som gikk ut i krigen før min generasjon, men fremdeles var det å elske en av sitt eget kjønn en kriminell handling i Norge, og fremdeles var homofili betegnet som en psykisk lidelse av fagmiljøet. Nå, fem tiår seinere vaier regnbueflaggene over det ganske land, og de aller fleste løfter ikke på et øyebryn av oss som har en annen legning enn majoriteten. Og selv om den verste homofobien er borte er diskrimineringen og holdningene fremdeles her, dog litt mer subtile.

Vi er blitt stadig mer akseptert av samfunnet. Akseptert? Tygg litt på det ordet. For å få aksept må noe gi aksept? Eller er det å få aksept noe man selv tar? Jeg har selv aldri brydd meg om å bli akseptert, jeg har tatt min plass, og om noen ikke viser meg respekt eller gir meg aksept tenker jeg at det er deres problem. Men ok, vi er blitt akseptert. Majoriteten har gitt oss det, vi er blitt akseptert av majoriteten. Majoriteten har delt privilegier som tidligere kun har vært deres til oss. Og så langt er det bra. Men til det subtile i det hele.

Noen ganger sier folk til meg. Med «folk» mener jeg heterofile. «Er dere ikke glade for at dere kan få gifte dere i kriken?» Nei, sier jeg, jeg er ikke god for det, det siste jeg kunne tenke meg å gjøre er å gifte meg i en kirke, jeg har ikke et religiøst bein i kroppen. «Nå synes jeg du er litt utakknemlig!» sier folk da. Ok, svarer jeg, hvem skal jeg takke? Deg? «Nå er du vanskelig, dere ha tjo ventet på dette i åresvis!» Dere? spør jeg. Vi er ikke en homogen gruppe som har sittet på kirketrappa i hundrevis av år, vi er like forskjellige som alle andre. «Jeg synes du bør være litt ydmyk for at kirken har åpnet dørene for dere!» Ok, men jeg altså ikke det. Fint for de som vil ha kirkebryllup, men jeg vil altså ikke det.

«Jeg tenker aldri på at du er homo» er også en ting jeg hører av og til. «Du er liksom ikke sånn…» Sånn? «Ja, du skjønner, sånn vanlig…» Vanlig homo? Sånn som Jan Thomas og Erlend Elias, eller Adam og Tore som skruller på tv, mener du..? «EH, ja…» Men hva pokker er en «vanlig homo»? Er Fredrik Solvang en vanlig homo? Knut Olav Åmås? Frank Rossavik? Anne Holt? «Men du skjønner hva jeg mener, ikke være så vanskelig nå..» Ja, jeg skjønner hva du mener, og det er det som er problemet. Du prøver å fortelle meg at homoer er en spesiell type, en slik med slappe håndledd som forteller damer hvordan de skal kle seg, eller? «Jo, men det er jo litt gøy da!» Gøy, jo det er gøy, veldig gøy å se folk spille rollen som forventet homo på fjernsyn, men det er også litt trist å se at homofile spiller opp til folks forventinger om hva en homo er.

Ikke tolk meg feil. Vi kjempet og kjemper fremdeles for retten til å være den man vil være, elske den man vil, og skruller er helt ok, kjør på, men mangfoldet i det skeive miljøet er like stort som i det heterofile. Jeg tror ikke vanlige homoer finnes, og jeg tror ikke vanlige heterofile finnes. De fleste av oss finner den formen vi liker i de miljøene vi føler tilhørighet til. Verre er det ikke.

I går kveld sto jeg på Pride-scenen og løftet knyttneven for kampen som ikke er over. Hatet er igjen i ferd med å eskalere mot at det som ikke er mainstream. Transpersoner er særlig utsatt, og i deler av Europe lages det homo-frie områder. Stiene vi gikk opp gror igjen, og ingen seire er vunnet for alltid.

Men ikke fortell meg hvem jeg er eller hvem jeg ikke er, det bestemmer jeg selv. Ingen er som alle andre, og det er ikke du heller.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *