Hva har jeg savnet mest i året som gikk?
I går kveld sto en psykolog på Dagsrevyen og snakket om en spørreundersøkelse som handler om hva folk har savnet mest i året som gikk, og hva de gleder seg mest til å gjøre når pandemien er over. Nesten 80 000 mennesker er spurt, og svarene var stort sett å klemme, være sammen med masse folk, reise, komme tilbake til det fysiske fellesskapet på arbeidsplassen.
Jeg sitter her og tenker på spørsmålet. Hva har jeg savnet mest? Jeg må tilstå at jeg har klemt litt på noen få utvalgte i året som gikk, jeg har reist litt, og jeg har fått lov å jobbe litt i 2020, men nå i 2021 bites hestene fordi krybben er tom.
Men i løpet av hele året som har gått ha jeg hatt som hovedoverskrift: Vi er heldige som bor i Norge! Vi har vært flinke. Vi har hatt flaks, og vi er svært lite rammet i forhold til de fleste steder i verden. Så jeg har kjent på en stor takknemlighet for dette i året som gikk.
Som en som levde tett på aids-epidemien på 80 og 90-tallet er jeg ikke så lettskremt lenger. Jeg har aldri vært så redd som jeg var den gangen. Venner ble syke, smuldret hen og døde. Vi gikk fra den ene begravelsen til den andre, og i tillegg ble vi homofile tillagt skam og indignert moralisme fra folk som mente vi kunne takke oss selv. Den gangen var også enkelte mennesker litt som mennesker er nå under Covid-19, jeg sikter til alle de som sitter og kaster skam på «egoistene som gir fullstendig faen og ikke viser hensyn til andre» At disse folka mot formodning kommer til å bli stille når pandemien er over er en av de tingene jeg gleder meg mest til. Det skal bli en befrielse å ikke ha dem på øret 24/7.
En annen ting jeg gleder meg til å bli kvitt er disse evindelige pressekonferansene der ministre og andre snakker til oss som vi er barn. At de holder små mentale gulrøtter som vinterferie, påskeferie og sydenturer under nesen på oss, og om vi e flinke så skal vi kanskje få lov til å ha ti gjester på besøk i eget hjem.
Noen av disse seansene har tendert til å være direkte patetiske, og toppet seg da Ropstad (KrF) sendte det norske folk ut for å brygge en snømann i bestemors hage, og vinke til henne der hun satt tårevåt bak glasset.
Jeg vet ikke hvem som ble mest oppgitt, det norske folk eller bestemødrene som ikke har hage, og heller ikke sitter paralysert og tårevåte i vinduet og sikler etter barnebarn 247/. Dagens bestemødre er en travel og mangslungen gruppe med egne liv, og som nødvendigvis ikke har tid til slikt. Ikke noe galt i å savne og være glad i barnebarn, om noen skulle tro jeg mener det. Mulig Ropstad mente oldemødrene eller lever i et parallelt univers a la 50-tallet?
Så gleder jeg meg selvfølgelig til at kulturlivet åpner igjen. Men jeg engstes for hvilken skade det er blitt påført under året som gikk. Og selv om regjeringen trykker på knappen og sier GO, vil det ta tid før ting er i skikkelig gang, og vi vil også få vite hvem som avgikk med døden i året som gikk. Det blir mye trist da. Men jeg gleder meg til å høre live-musikk, se teater, til å spille selv med fulle saler med levende mennesker som klapper, ler og gråter. Å utøve eget yrke har vært noe av det jeg ha savnet mest i året som gikk.
Å reise? Jeg er en vagabond. Trives best på veien. I året som gikk har reiser til utlandet vært så og si umulig. Ja, jeg har savnet det, men det er ikke det jeg har savnet mest. Norge er et godt land man kan holde ut å leve i uten å kunne forlate det flere ganger i året. Vi sitter på soldekket her, er mer enn mette, de fleste av oss, og ingen grunn til å sutre over at man ikke kommer seg til Paris, New York eller til det vi kaller Syden. Om vi ikke kommer oss avsted denne sommeren heller, så skjer det ved en senere anledning. Jeg bryr meg ikke så mye om det. Jeg har overlevd nok en pandemi eller epidemi, og satser på at dette snart er over.
Nå står jeg i vaksinekø. Snart får jeg to stikk i armen. Eller snart? Så får vi se. Ingen vet hva morgendagen bringer. Det har vi aldri visst. Livet er like usikkert som det alltid har vært. Alt ligger åpent. Det er kontrakten ved å leve. Jeg har trua.