SVEN HENRIKSEN

Skal vi virkelig markere denne kvinnedagen i år igjen?

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Fremdeles litt matt i kropp og sjel etter nattens inntak av åtte episoder av andre sesong av NRK-serien «EXIT» der mennene knuller og doper seg gjennom dagene, og kaster kvinnene ut av syn og syn som noen verdiløse stykker kjøtt som kan nytes en stakket stund, sitter jeg her og tenker på at i morgen er det 8.mars.

I fjor på kvinnedagen sto jeg sammen med tusenvis av mennesker på Youngstorget og løftet knyttneven for kvinnekamp og menneskerettigheter. I år er det fysiske arrangementet avlyst, men dagen er ikke mindre viktig enn det var i fjor.

Under den verdensomspennende pandemien er kvinner i lavtlønnede yrker blant de som kommer dårligst ut økonomisk, og mer tyder på at kvinner som lever i usunne og voldelige relasjoner har hatt det tøffere det siste året.

Og her hjemme mottar sykepleiere og annet helsepersonell applaus isteden for lønnspålegg, selv om de påstås å være svært viktige og omtales med krigslignende metaforer som «frontkjempere» i kampen mot Covid-19. Og ja, det er kvinner som drar hoveddelen av omsorg og pleie i det norske helsevesenet.

Å ikke inkludere alle i samfunnet er som å fortelle halve historien. Kvinner utgjør halvparten av jordens befolkning, så slik sett er det flaut at vi fremdeles må markere en egen kvinnedag. Men det må vi altså, igjen og igjen. For stadig fler, også kvinner, mener at kvinnedagen er noe vi ikke trenger å markere fordi i vår del av verden er alt på stell. Skal skal ikke dra hele regla om lik lønn for likt arbeid, eierskap til egen kropp, men alt er ikke på stell, så langt der i fra. Det vi alltid være noen som napper i noen rettigheter og betviler gruppers eksistens og rett til å få definere hvem de vil være.

Det finnes også feminister som mener at transpersoner ikke skal få kalle seg kvinner. Som mener at transpersoner er en trussel mot kvinner. Feminisme er retten til å være den man vil, elske den man vil, få lov til å leve sitt liv slik man vil, og bli respektert som individ. Feminisme er ikke én spesifikt ting, det er en hel pakke av rettigheter, en frihetskamp for individet på samme måte som homokamp og andre viktige kamper. Det betyr at det bør være lov til å mene hva man vil, gi faen i å feire 8.mars eller velge å ikke kalle seg feminist, men de aller fleste av oss står på skuldrene til modige mennesker som gikk foran slik at vi tror at vi ikke behøver å gidde å føre jobben videre og kan dra stigen opp etter oss. Trist, men slik er det.

Jeg er mann. Jeg er homo, og jeg er feminist. Jeg mener at så lenge det finnes ulikheter og forskjeller vil det være viktig å markere kvinnedagen, løfte knyttneven mot urettferdighet og diskriminering. Og jo flere menn som deltar, desto bedre. Så får de som finner det opportunt å sitte på soldekket med et nedlatende smil bare gjøre det. Og om det skulle gå til helvete er det bare å takke seg selv. Gratulerer med morgendagen, kvinner og menn i alle fasonger og utgaver.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *