Ikke stol på folk som tenker selv, hold deg til flokken.

I diktet «Ti bud for en ung mann som vil frem i verden» skriver Jens Bjørneboe «Det første bud er ganske lett, de som er flest har alltid rett…» Og han hadde rett, å lene seg på flertallet, eller være taus lønner seg. Du kan ikke anklages for noe, du mente og gjorde det alle andre gjorde, og du tenkte at flertallets ståsted måtte være rett siden så mange var enige. Men det er også noe som heter «Om alle tenker likt, tenker ingen.»

Friheten i rommet for tanker i en moderne verden der alt du skriver og sier kan hentes fram fra nettet til en hver tid er trangt og farlig. De fleste vegrer seg for å mene, ta stilling eller gå litt utenfor lysløypa av konsensus. Og du skal ikke langt utenfor sporet før du mistenkes for å komme med konspirasjoner. Derfor forbigås usannheter og mange på fakta med stillhet fordi vi er feige, vi tør ikke rekke opp hånden å si at men dette stemmer vel ikke helt.

I året som gikk har jeg opplevd å høre oppegående venner og bekjente si at «uansett hva regjeringen måtte finne på for å få tatt knekken på dette forbannede viruset, vil jeg finne meg i det.» Og jeg tenker, virkelig? Du som et helt liv har vært ihuga tilhenger av kritisk tenkning, demokrati og ytringsfrihet? Flere har svart at «men nå har vi med et livsfarlig virus å gjøre, og da må det settes inn tiltak!»

Ja, tiltak er bra, og utallige tiltak er blitt innført i stor, middels og liten grad. Men betyr det at det ikke er tillatt og viktig å stille kritiske spørsmål til nødvendigheten og den reelle gevinsten av de enkelte tiltakene. «Jeg stoler på regjeringen!» er som oftes svaret. Regjeringen er også bare mennesker. Jeg stoler mer på FHI og Helsedirektoratet, men de kan selvfølgelig også feile.

Jeg er en lydig borger av det landet jeg bor i. I et år nå har jeg innrettet meg etter de rådene jeg har blitt gitt av eksperter og av folk som kaller seg eksperter, selv om de ikke er det. Jeg har ikke alltid vært enig, men jeg gjør som jeg blir bedt om. Men jeg tar meg den friheten vi har til å stille kritiske spørsmål som er en rettighet vi alle bør ha i et fritt og åpent demokrati.

Mye av det som er blitt bestemt og gjort i løpet av året som gikk har vært uforståelig og ulogisk. Noe har virket, men så snart vi slakker tømmene rykker vil tilbake til der vi var.

Akkurat nå er det aldersgruppen 13-19 som sprer mest smitte i samfunnet, men fremdeles er det denne gruppen som skal beskyttes og gis mest frihet, mens vi voksne blir bedt om å holde oss hjemme og begrense mobiliteten til et minimum. Argumentet er at de unge er en sårbar gruppe. Men hvordan de yngste har det handler vel også om hvordan foreldre, vokse, og andre omsorgspersoner har det?

I går sto forsker og immunolog Charlotte Haug og tenkte noen tanker på siden av hva som ha svært komme il faut å mene i den offentlige samtalen om korona.
Haug mener at kun å styre etter hvor mange som blir smittet er feil, man bør gjøre som man vanligvis gjør, styre etter hvor mange som blir syke og dør. Hun sier at taktikken med å åpne opp selvfølgelig fører til at smitten øker, men gjør det noe når folk ikke blir syke eller dør, og de svakeste er allerede vaksinert. De unge blir forøvrig svært sjelden syke, selv om i alt, noen kan bli det. Dessuten, jo flere man tester, desto mer smitte finner man.

Dette er «skumle» tanker på siden av hva samtalen har handlet om. Dette høres kalkulerende iskaldt ut i noens ører. Kan man virkelig bare la smitten spre seg, og vil den ikke gjøre det neste gang vi åpner opp?
Og om den voksne befolkningen er vaksinert i løpet av sommeren, så vil jo ikke de yngste være det, og vil kunne smitte andre fremdeles?

Hva vet vi egentlig om vaksinenes varighet? Jeg har ingen svar, men jeg nekter å være redd selv om siste utspill fra statsminister Solberg nå er egnet til å skremme vannet av folk som allerede er utslitt og engstelige for økonomi, jobb og helse.

Når blir verden trygg igjen? spurte en dame på fjernsynet i går.
Verden har aldri vært trygg. Jeg er et reisende menneske, og jeg vet at verden er et farlig og utrygt sted. Hver gang jeg reiser hjemmefra tenker jeg at jeg kanskje ikke vil komme tilbake. Når vi går ut i dagen kan alt skje. Vi trenger ikke gå ut en gang.

Men nå synes jeg Erna Solberg må slutte med alle disse metafor-tunge talene sine om bakketopper og bla bla. Nå trenger vi fakta, og vi vil gjerne bli snakket til som voksne folk, ikke som barn som skal skremmes til lydighet. Heldigvis er det flere som hever stemmen mot dette pjattet nå. Charlotte Haug er en av de som tør. Hurra for det.