Espen Goffeng er livredd for at det antirasistiske miljøet skal ta oss inn i en fremtid der blant annet skjønnlitteratur vil være umulig å skrive fordi ingen skal tillates å skrive om mennesker som ikke er prikk lik dem selv. Han går så langt at han bruker billige lignelser som «når brannvesenet blir pyromaner» når han skremmer oss alle med en fremtid der ingen hvit forfatter vil kunne skrive en roman der noen av karakterene er svarte. Og aktivistmiljøer som liksom skal jobbe mot rasisme nå plutselig er blitt bærere av et ønske om å innføre raseskille.
Det er som med alt her i verden, du finner det du leter etter for å få til det narrativet du ønsker. Om én scenekunstner bruker offentlige midler til å drite maling på scenen, eller en annen slakter høns under spotlighten, eller en tredje skulle male med sitt eget menstruasjonsblod på backdroppen i scenografien, så kan man selvfølgelig få til en slags sannferdig fortelling om at, se her folkens, slik blir offentlige midler brukt av kunstnere, og få de som gjerne ønsker at dette skal være sant til å tro på det. Og da hiver selvfølgelig ombudsmannen mot sløsing av offentlige kulturmidler seg over tastaturet, og den ikke så kultur-vennlige menigheten klapper euforisk. Det er etter denne enkle og lett gjenkjennelige oppskriften Goffeng trekker sine feilslutninger.
Å finne aktivister og antirasister som har forstokkede og ekskluderende syn når det kommer til hvem som skal få mene noe om hva er verdenes enkleste ting. Jeg har støtt på noen av dem. Men de er unntaket, ikke regelen. Det har vært kjefting om at jeg som mann ikke kan forstå ting som handler om kvinner fordi jeg ikke er kvinne, og derfor bør jeg holde kjeft. Og grovere ting om at jeg ikke kan være venn med den eller den om jeg vil bli tatt seriøst som aktivist og antirasist.
Men jeg har også opplevd det motsatte som er storsinn og forståelse. Da jeg som mannlig hvit skuespiller/sanger reiste på turne med forestillingen «Lady sings the Blues» der jeg tolket låtene til Billie Holliday kom svarte kolleger og takket meg med tårer i øynene. Jeg nærmet meg temaet og musikken med respekt, prøvde ikke å være noe jeg ikke er, men løftet fram materialet med respekt og fingerspissfølelse. Og det burde være et minstekrav når man beveger seg inn et et landskap ganske fjernt fra en selv.
Jeg er et menneske som mener at kvalitet trumfer alt. Ingen skal få en jobb bare på grunn av hvem de er, men hva de har av kompetanse. Selvfølgelig hadde det vært ideelt at et teater som formidler seg via tegnspråk hadde hatt en døv teatersjef, men jeg mener det er galt å gi et menneske en slik jobb bare fordi hen er døv. På samme måte mener jeg at det bør være greit at et samisk teater nødvendigvis ikke har en samisk sjef, selv om å jobbe for at det skal bli slik er bærekraftig og klokt for et lite og til tider utsatt miljø.
Og jeg mener også at den beste bør få jobben, også når det kommer til å oversette Amanda Gorman. Om den beste er svart, og det kan hen være av åpenbare grunner, så bør vedkommende få jobben, om ikke, bør en annen få den. Det handler alltid om å forstå språkets koder, kontekst, slang, kultur, historie osv. Og ja, mange er uenige med meg om dette. Og jeg har vært i mange polariserte og til tider vonde diskusjoner om dette temaet, men har slett ikke sett et ensidig bilde som Espen Goffeng prøver å være sannhetsvitne for. Kulturlivet er svært nyansert, og ikke så hysterisk nærtagende som noen vil få det til være.
Så jeg råder Goffeng og flere til å delta litt mer i kulturlivet når vi er i gang igjen. Det er forsvinnende lite bæsj, menstruasjonsblod og bæsjing av maling på scenene rundt omkring, og skuffende lite raseskille. Jeg har til og med opplevd å se en svart Nora Helmer, og hun er jo født og oppvokst på best vestkant i Oslo. Selv Frogner-fruene synes det var greit, selv om noen hisset seg opp over at Sonja i «Reisen til Julestjernen» ikke var blendahvit. Noen liker ikke at verden går fremover, men vi jobber med saken? Gjør du Goffeng, eller er du egentlig ikke så opptatt av det som forandrer seg til det bedre?