SVEN HENRIKSEN

Søk
Close this search box.

Du ser ut som en kræsja same i trynet, du har ikke sjans i helvete!

Del denne artikkelen

På sent 1970-tall gikk jeg på mitt tredje nederlag som avvist søker til skuespillerutdanning ved Statens Teaterhøgskole som det het den gang.

Samme kveld satt jeg på vannhullet Casino i Stortingsgaten og gråt bitre tårer, og da en kjent skuespiller så meg rett inn i øynene og sa: «Du ser ut som en kræsja same i trynet, du har ikke sjans i helvete!» gikk det opp for meg at slaget var tapt.

Og i mange år tenkte jeg det, at jeg ikke var pen nok, høy nok, tynn nok, at jeg ikke hadde det som skulle til for å nå fram på de skrå bredder. Først mange år etter husket jeg noe en i juryen sa til meg etter siste prøve. Hen sa: «Du er begava, du har en fin stemme, men du er så annerledes at vi tror ikke du vil greie deg i dette tøffe yrket…» Det var da alltids noe.

Jeg vet at livet som skuespiller er et yrke der du vurderes hele tiden. Du skal passe inn i en sammenheng, i et ensemble, i en kabal som legges når en film eller en tv-serie skal lages. Som regel er man feil, man er for ung, for gammel, for tykk, feil type, stort sett består skuespilleryrket av en rekke avslag, dører i fleisen, og vi prøver igjen, men det ble ikke deg denne gangen. Og slik må det være. Og noen ganger er man selvfølgelig ikke god nok.

Men det er ikke dette jeg vil snakke om nå. Jeg vil snakke om å bli stengt ute på grunn av den du er, ser ut, og hvor du kommer fra.

Jeg fikk også høre at jeg ikke måtte være så feminin, bli mer mandig, senke stemmen ned til et dypere tonefall, at «du kommer aldri til å bli noen Hamlet!» Vel, jeg ha aldri ønsket å bli noen Hamlet.

Jeg har klokketro på at det nytter å kjempe, at det går an å forandre verden. Jeg har også lært at det nytter å være en irriterende flue under lampe-kuppelen på teatersjefens kontor, ikke gi seg.

Jeg tenkte at jeg skal prøve en gang til, og satte inn alle krefter på å beseire styggen jeg hadde på ryggen. Den kræsja samen tok tak, og bestemte seg for at nå eller aldri.

Og jeg fikk det til, selv om det ikke har vært «a walk in the park». Men etter som tiårene har gått har også verden forandret seg til det bedre. De «rare» slipper til, de som ikke ser ut som alle andre får oftere og oftere muligheter, det er ikke så forutsigbart i castingen lenger. Nå er det harde, skakke, litt fremmedartede ansiktet mitt min største fordel. Det skaffer meg de fineste rollene.

Men vi er på ingen måte der vi skal være. Lang der i fra.

Som nyinnsatt nestleder i «INN-Etniske minoriteter i norsk kulturliv» er jeg med og jobber for at scenekunstnere, fagfolk og ekspertise fra minoriteter, andre kulturer og hudfarge skal få slippe til i kulturfeltet, bli bedømt for det de kan, og ikke ut i fra hvem de er.

For talentfulle mennesker skal ikke stoppes av å komme fra en annen kultur, hudfarge, navn, legning eller av minoritetsbakgrunn, de skal slippes INN og bli vurdert på lik linje med andre aktuelle søkere.

Og slik er det ikke i kulturfeltet ennå, selv om det er blitt bedre, og mange har markert seg etter å ha blitt sluppet inn, men det må bli bedre enn det det er nå.

Jeg mener folk skal ikke få en rolle for å være kulturmarkører for å bekrefte sementerte fordommer om grupper. Folk fra andre kulturer, minoriteter og hudfarge bør kunne spille bærende roller uten at det blir gjort et poeng av hvem de er, ser ut eller kommer fra.

Så som en som lenge ble avvist, en som ikke ga seg før han ble sluppet inn føler jeg at denne kampen er mitt og alles  ansvar. Vi må alle være med på å åpne dører for de som ikke slippes inn for å få vist det de kan.

Særlig sikter jeg til de som sitter med makt i kulturfeltet. Det hjelper ikke å si at «vi er veldig opptatt av dette med mangfold», man må gjøre noe med det. Åpne dørene. Det er noe der ute, halve historien, kanskje?

3 kommentarer

  1. Bra at en kan komme seg videre etter mobbing.Skammelig oppførsel,den skuespilleren som kom med replikken må ha en så liten selvfølelse, antagelig så lav selvrespekt at en slik replikk kom ut av kjeften så lett.

  2. Jeg leste en gang at god barneoppdragelse måtte inkludere minst en «raring».
    Jeg vil tillegge at et fargerikt, levende og verdifullt liv må inkludere alle oss raringer.
    Klarer ikke kunsten fange opp dette fargespennet, alle disse fantastiske forskjellene, så speiler ikke kunsten livet, og har ingenting å bidra med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *