Vi som går ut under lyskasterne kveld etter kveld i all slags vær er en egen rase. Vi går ikke ut til for å bekrefte eller realisere oss selv, vi utfører bare yrket vårt. Ja, vi får applaus, men når vi går ut i virkeligheten kan lyden av hundrevis av applauderende hender brukes til noe som helst. Vi er vanlige mennesker der regningsbunken og forpliktelsene hoper seg opp slik som hos alle andre. I tretten måneder nå har vi knapt nok blitt nevnt som en av yrkesgruppene som sliter og blør. Kultur i landet der mange er frenetisk opptatt av hva som er norsk kultur synes for tiden å være den alt for dyre glasuren på velferdskaken som må vente til alle andre bransjer har fått forrett og hovedrett, for næringslivet må ha en viss forutsigbarhet, det skjønner vel alle. At kulturlivet også er en næring som produserer for milliarder synes ikke å være noe som er verdt å nevne på regjeringens utallige pressekonferanser der stadig nye bakketopper dukker opp. Kulturlivet har vært i en vond og nedverdigende nedoverbakke siden mars måned 2020. Det er nitrist og demotiverende.
Kulturministeren Abid Raja kvitrer at i mai måned skal han gi beskjed om hva som vil skje med alle festivalene i sommer. Hva tror han egentlig? At det bare er å trykke på «festival-knappen», så er festivalene i gang?
En stor kultursektor som har levd med usynliggjøring og null forutsigbarhet har ikke våget å planlegge fordi man vet aldri når og hvordan restriksjonene vil ramme. Og når det meste har gått på lavbluss sier det seg selv at det ikke blir så mange store premierer i høst, og de fleste kulturhus har neppe programmert et rikholdig tilbud for sine potensielle publikummere. Så jeg tror det kommer til å ta ganske lang tid før vi er tilbake til der vi var.
Forskjellsbehandlingen har vært påfallende i 2020 og den fortsetter inn i 2021.
Jeg skrev en tekst i april i fjor som ligner veldig på denne her, og jeg gremmes over at jeg sitter her og opplever at ingenting er endret når det gjelder regjeringens kultursyn. Så får vi se hva som skjer i neste uke. Mulig vi får ha 100 pers i salen, mulig ikke. Alt annet er satt på vent. Her i Nord-Norge snør vi ned. Men fuglene kvitrer, lyset er her. Jeg håper kulturlivet fremdeles er her når dette er over.
Det stemmer visst ikke at Winston Churchill sa «So what are we fighting for?» da hans regjering forslo å kutte hele kulturbudsjettet for å bruke det i krigen, men det er en god replikk. Vi er ikke en kulturnasjon bare fordi næringslivsledere har Hamsun på nattbordet, og at det stadig dukker opp gøye ting på Netflix.