SVEN HENRIKSEN

Vi som gjør alt rett.

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

I fjorten måneder nå har jeg gjort hver minste ting jeg har blitt bedt om. Vasket hendene, spritet dem, tatt på munnbind, holdt avstand, ikke gått på fest, ikke forlatt landet, reist minst mulig, og jeg har holdt meg frisk. Jeg tror ikke det kommer av at jeg har vært så «flink» og «lydig», jeg tror rett og slett jeg har hatt flaks. Jeg har ikke tatt i «det» dørhåndtaket, ikke vært på feil sted på feil tidspunkt, eller kanskje jeg har sterkt immunforsvar, jeg vet ikke, men her sitter jeg, frisk, halvt vaksinert og heldig.

Det har vært enkelt å forholde seg til regler og smittevern. Det handler bare om å lytte seg forbi regjeringens uendelige monologer om bakketopper og siste etappe, at «vi er alle i samme båt» bla bla bla, og ikke bli irritert på Espen Nakstad’s alltid nærværende pekefinger, sile ut fakta og konkrete råd og regler, og ikke la seg vippe av pinnen av Krf’s plutselige kjærlighet til bestemødre som trenger å få bygget en snømann i hagen.

Det mest slitsomme har ikke vært å ikke kunne jobbe, reise eller treffe venner, det er den moralske forargelsen som har vært verst. Alle gnagerne på SoMe og nettet ellers, «de flinke» om soler seg i andres slurv og slark og fronter sin egen vendetta mot viruset. Folk som sitter i Kirkenes og på Dombås og skriver side opp og side ned om hvor uansvarlige folk i Oslo er. For «hvorfor kan ikke disse Oslo-folka skjønne at dette er alvor?» liksom. Og «hvorfor må de sette seg tett som på et fuglefjell i parken og drikke øl bare sola titter fram, skjønner de ikke at folk dør av korona?» «Kan de virkelig ikke ta seg sammen, og vente til dette er over?»

Det er veldig lett for oss som f eks bor i Nord-Norge å holde avstand. Vi har stort sett hver vår private fjelltopp hver og en av oss, og det er langt til nærmeste hus. Men i hovedstaden har faktisk folk sittet inne siden oktober i fjor, så jeg skjønner jævlig godt at de flommer ut i parken når solen endelig skinner. Og hvor eller skal de drikke øl om ikke i parken når all kontrollert servering av alkohol er stengt ned?

Men den moralske forargelsen flommer. Det er nesten så en skulle tro at det har noe med pietisme og arvesynd å gjøre?

Og jeg tror også at både regjering og andre myndigheter vet at noen av restriksjonene kan tendere til å være i gråsonen for hva som egentlig er lov å innføre. At å internere folk i ti dager på hotell egentlig er frihetsberøvelse. For hva er en nødvendig reise, og hva er en unødvendig? Og er en nødvendig reise mindre smittefarlig enn en unødvendig? Men når man foretar en reise som ikke er nødvendig, så er man umoralsk og skal straffes for det?

Og når jeg sier slikt som dette i diskusjoner får jeg høre av de mest oppegående folka: «Jeg finner meg i hva det skal være av denne regjeringen bare vi blir kvitt denne dritten! Gjerne at de stenger grensen for alt og alle!» Men hva med demokratiet? kan jeg spørre. «Tror ikke du skjønner alvoret i dette jeg» er det mest vanlige svaret.

Jo, jeg tar Covid-19 på største alvor. Jeg konspirerer ikke, jeg vet at jeg kan dø av det om jeg blir syk, jeg brenner ikke eget munnbind foran Stortinget, jeg gjør som jeg blir bedt om. Men jeg er litt irritert på alle pekefingrene som skal skremme oss til lydighet. Jeg vil ha fakta, enkle regler og retningslinjer.

Og jeg vil at noen skal fortelle meg hvorfor det er farligere å ha 200 mennesker i en teatersal der alt er under kontroll, enn å tillate at 700 mennesker virrer rundt på IKEA. Jeg vil også gjerne vite hvorfor myndighetene flytter alkoholserveringen ut i parker og inn i de tusen hjem, og ikke tilbake til kontrollerte utesteder der smittevern har høyeste prioritet. Selv Erna Solberg er forvirret over eget regelverk.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *