SVEN HENRIKSEN

Feite, ekle Nøff Nøff!

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Jeg kjenner av og til på en følelse. Jeg føler at jeg er høy og mørk, sylslank, lett muskuløs og elegant der jeg flanerer langs en gate i en fremmed by.
Jeg har på meg dyr hvit ettersittende skjorte i lin, lyseblå trange bukser som sitter pent rundt hoftene, beina er stukket i noen elegante sommersko. Jeg er vakker og det tykke håret mitt beveger seg lett i den varme brisen fra Middelhavet når jeg setter meg ned på en utekafe og ber om en Campari med is og lime på plettfritt fransk. Folk ser beundrende på denne kjekke mannen som har satt seg ned og ser ut som om han vet hva han driver med. Og alle mennene som ser ham skulle ønske at de var som ham.

Men jeg er ikke ham. Jeg kan aldri bli som ham selv om jeg kjøper så mange dyre hvite skjorter, bukser og truser fra Calvin Klein jeg makter. For det finnes ikke verken penger eller truser nok til å få meg til å se ut som bildet av mannen på esken som trusen er pakket inn i.

Jeg står her foran speilet på en grå dag i april iført en splitter ny truse fra Calvin Klein, og ser den bleke magen som henger ned over strikken slik at jeg ikke engang kan se logoen jeg har betalt dyrt for, og størrelse L er litt for trang etter fjorten måneder med korona og diverse turer i kanossagang til og fra kjøleskap som har hvisket innsmigrende på hjemmekontoret. Jeg tar tak i vomma og løfter den opp og hvisker foran speilet: Fuck you, Calvin, du er skikkelig klein!

Jeg kommer fra en slekt som legger på seg bare den ser et bilde av en marsipankake i Norsk Ukeblad. Det ligger i genene, for uansett hvor mye vi slanker oss, så spretter vi opp i vekt igjen, og blir feitere enn noensinne. Det er som om kroppene våre klamrer seg til fettet for å overleve.

Så jeg straffer meg selv med selvhat og avsky ved synet av  mitt eget speilbilde. Og på ren trass spiser jeg to liter fløteis med amerikanske cookies rett fra boksen, jeg har jo tapt uansett. Jeg er en taper som ikke makter å bli tynn!

Og det verste er at folk sier: Men du er jo så flott!! Du er fin som du er!! Men du er jo ikke tjukk!! Bare litt god og rund.

Å, vær så snill. Jeg vil ikke være god og rund, jeg vil være tynn.
Så noen ganger spiser jeg ikke brødvarer på seks måneder, eller så spiser jeg bare stekt oksebiff, eller bløtkokte egg, eller bare frukt, eller ingenting. Og etter uker eller måneder havner jeg på kjøret igjen med Firkløver, Twist, bløtkake, marengs, pizza, vaniljesaus og baconsvor. Dytter i hølet til jeg ligger som ei steinkobbe og slår med luffene på sofaen og rauter. Det er som å være tung alkoholiker eller narkoman, jeg kan ikke la være.

Jeg vet ikke hva denne sulten skyldes. Er det for lite kjærlighet i barndommen? Dårlig disiplin og manglene styrke til måtehold?

Men jeg har slitt med vekta nesten et helt liv.
Som oftes kan jeg leve med det. Men noen dager går jeg helt i svart. Særlig etter prøverommets terror og mørke nedverdigelse. Du står der som en blåhvit oppreist fiskepudding i flombelysning og prøver å presse deg inn i en jeans i XXL, men innser at det ikke går. Og der ute kvitrer den slanke ekspeditøren: Hvordan går det? Er den for liten? Og du kjenner svetten piple i pannen, og du er rød som en hummer i ansiktet.

Hvorfor, kjære Gud, kan jeg ikke bare smette elegant og uten besvær inn i en jeans, betale, og så bare gå ut i livet uten å være utslitt, svett og lei meg mens tårene står i øynene hver gang jeg skal prøve klær i en butikk?

Hodet og intellektet mitt forteller meg at jeg er helt ok, at jeg er frisk, at jeg har jobb, kjæreste og tak over hodet, at det ikke er grunn til å krisemaksimere at jeg veier noen kilo for mye.

Men det er noe med denne følelsen. Dette bildet av den elegante, høye, mørke, slanke mannen i den gaten. Dette bildet jeg ser overalt i magasiner og i reklamen på tv.

Slik vil jeg være, ja, jeg vil være ham! Ja, jeg vet, jeg blir ikke lykkeligere som høy, mørk og tynn. Jeg er lykkelig. Men jeg vil bli tynn! Ikke så veldig tynn, men tynnere. Jeg vil at logoen til Calvin Klein skal synes på trusene! ER DET FOR MYE Å BE OM?

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *