SVEN HENRIKSEN

Smileblunkefjes.

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Hei, har du tid til å ringe meg?

Nei, ikke akkurat nå.

Er du sur eller?

Nei.

Ok da.

Jeg tenker på vekten av ord, evnen til å lese. Hvordan vi tolker det andre skriver, og hvilket forhold vi har til det vi selv publiserer. Og mest av alt tenker jeg på hva som har skjedd med språket etter at emoji-tidsalderen tok oss.

For å si «glad i deg» er ikke godt nok uten ett hjerte eller fem bak, og «savner deg» teller liksom ikke uten et tårevått ansikt etter. Og for oss som nesten ikke bruker emoij’s havner vi ofte i trøbbel på SoMe og andre steder fordi vi fremstår som sure og arrogante mennesker. Selv i offisielle mail har disse smileblunkefjesene sneket seg inn.

Jeg er i overkant opptatt av språk.

Blir ofte direkte henført av en formfullendt setning, kan gråte av en perfekt plassert metafor i et fullkomment dikt, eller et stilmessig lekkert avsnitt i en roman.

Og mennesker som kan konversere er sexy i en verden av overflatisk small talk og babbel. Folk som overrasker med uventede refleksjoner og andre vinkler på et tema er sjeldne, for det triste med å ha levd en stund er at du har hørt det meste før. Og folk er sørgelig forutsigbare. Jeg gjesper litt av folk som sier «Jo flere kokker, jo mere søl», men folk som sier «Jo flere kokker, desto mer mat!»

Av og til treffer du mennesker som du helt tilfeldig begynner å prate med, og helt plutselig har det går tre timer. Du dras inn i en samtale som utfordrer deg, som lærer deg noe nytt, åpner opp for nye perspektiver og tvinger deg til å tenke. Disse folkene som bruker språket som et verktøy, en nøkkel til refleksjon er en fryd å møte.

Jeg mener ikke å være nedlatende eller arrogant, jeg kan godt snakke om kjøkkengardiner og de nye hagemøblene, det er ikke det, men ikke hele tiden. Stort sett snakker vi om materielle ting, hvor vi skal og vil reise, sykdom og trivielle ting her på soldekket. Kanskje fordi vi har tid til det?

Men tilbake til hjerter og smileblunkefjes. Trenger vi dem?

Kan man skrive et dikt som består av bare emoji’s? En roman? En mail? Sikkert.

Noen ganger kan jeg sende et ensomt hjerte til min kjære. En tåre, en sol, noen regndråper eller et sint fjes. Og han skjønner selvfølgelig hva jeg mener. Men hver morgen skriver jeg «god morgen, snupp» når vi ikke er på samme sted. Ellers prøver jeg å unngå alle disse unødvendige tegnene for å forsterke en tekst. Ha en fin dag. Smileblunkefjes. (kanskje jeg bare kødda?)

 

 

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *