SVEN HENRIKSEN

Jeg er så ensom, gå vekk!

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

I atten måneder har vi rykket i lenkene, lengtet til familie, kjære mennesker og steder vi ikke har kunnet reise til. Nå er vi sluppet «fri», men vi kjenner på en angst. Er dette trygt? Er det for tidlig?

For mens pandemien langsomt ebber ut kjennes friheten som skummel. Vi har jo vendt oss til begrensninger, jobber som ikke ble noe av, fester og feiringer som ble utsatt. Vi gjorde det for å beskytte oss selv og hverandre. Hvem er vi nå, når vi ikke trenger munnbind, avstand og alle reiserestriksjoner? (Ja, jeg vet at pandemien ikke er over og at vi må vise hensyn)

Vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige. Vi venner oss til de mest ekstreme situasjoner og levekår. Tas noe vekk fra oss finner vi nye veier for overlevelse og samhandling. Nå har ikke situasjonen i Norge verken vært ekstrem eller livstruende for de fleste av oss, men vi ha levd med usikkerhet og angst i lang tid nå, så hvorfor kjenner friheten så skremmende?

Jeg har en teori om at vi mennesker like rå bli dirigert og kontrollert. Vil føler oss på en måte sett og tatt vare på. Hvor ofte har vi ikke sett setningen «jeg er i risikogruppen» det siste året, eller «jeg har noen i risikogruppen når meg». Å være i risikogruppen ha nesten vært et adelsmerke under hele pandemien. Vis hensyn, her kommer risikogruppen. Jeg er selv i den såkalte risikogruppen, over seksti, litt høyt blodtrykk, ikke helt slank og astma har jeg også. Jeg sto nesten først i køen for å få vaksine. Og jeg var heldig, og kjenner på en stor takknemlighet.

I den siste uken har jeg sett en del merkelige utspill på sosiale medier. Særlig fra noen av de som ha klaget over at de har vært så ensomme under pandemien. Ensomme og redde, har de vært. Men nå vil de ikke slutte med munnbind, de vil slett ikke håndhilse, og de vil ikke ta offentlig transport. Nå savner de plutselig alle restriksjonene som de har vært så opptatt av at ikke alle har fulgt under pandemien, selv om restriksjonene på ingen måte har gjort dem tryggere. De er litt som om de har ropt «Jeg er så ensom, gå vekk!» under hele pandemien, men samtidig vil de ikke slippe taket i ensomheten når de nå kan treffe så mange mennesker de vil og leve noenlunde normalt.

Som ganske introvert har jeg ikke følt meg særlig ensom under pandemien, og dessuten er jeg heldig som lever i et parforhold og har min kjære i huset. Selvfølgelig har det vært tøft å ikke kunne jobbe siden yrket mitt utøves i rom der det er mange mennesker som sitter dett, men nå åpnes kulturlivet mer og mer, selv om mange for øyeblikket er tatt ut i streik. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Men altså, om du føler for det, bruk munnbind, om du ikke føler for det, la være å håndhilse, klemme, whatever, og om du ikke vil reise noe sted, bli hjemme. Men ikke kjeft på alle andre som ikke gjør det samme som deg.

Et persisk ordtak går som følger, «This too shall pass», og dette vet vi. Og like mye vet vi at nye farer og katastrofer vil komme. Men de vi frykter mest skjer nesten aldri. Men en dag faller øksen som skiller oss fra livet. Til da må vi leve. Kom hit å gi meg en klem, jeg savner deg.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *