SVEN HENRIKSEN

Drinking – a love story.

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

 

Foto: Pål M. Laukli

I dag er det tretten år siden jeg sluttet å drikke alkohol.

Tretten år siden den helvetes morgenen da en svær svart vegg reiste seg foran meg, og jeg tenkte at denne veggen klarer jeg ikke klatre over, og ikke har jeg krefter til å hugge hull på den. Jeg datt sammen som en haug på kjøkkengulvet, og ropte om hjelp. Eller, jeg tryglet om hjelp, sterke, vittige, usårbare meg som fikset alt, som slett ikke drakk for mye, som holdt fortet, fikset jobben, tålte alt – ja, jeg ba om hjelp. For dette tenkte jeg, dette klarer jeg ikke alene når redselen og angsten var som om en stor hund med spisse tenner hadde glefset tak i nakkeskinnet ditt og holdt deg i et hardt grep.

Første gang jeg smakte alkohol var jeg seksten år.

Ved første slurk var vi venner, rusen og jeg. Det var som om kroppen sa, men hallo, der er du, fra nå av er det du og jeg. Og vi ble et vakkert par ganske lenge. Ti år gikk, ti år til, og enda ti år, og ti år til, og ti år til, og så, en morgen, den svarte uhyggelige veggen.

Rusen var en krykke, en god krykke å ha, det er så lett å gå med krykker, du holder balansen, snubler ikke, du trenger ikke falle. Rusen gjør deg suveren. Jeg var han morsomme, smarte, vittige som var festens midtpunkt. Jeg skapte meg en person, en karakter som var så langt fra meg selv som det gikk an å komme. Innerst inne var jeg en livredd liten landsens gutt som kledde seg ut i gin og tonic, Cognac og halvlitere for ikke å bli avslørt som den han var. Og venner, bekjente og folk flest beit på agnet.

Det tok fem døgn å bli edru. Stå naken og blankskurt foran speilet å stirre på seg seg. Hei mann, hvem er du nå, og hvor skal du? Det er vondt, men det anbefales.

Jeg tror ikke du skjønner hvor i deep shit du er, sa en sykepleier. Du skjønner ikke at det handler om at du må ta vare på deg selv. Hva? Må jeg? Er det løsningen?

Jeg er et menneske som trenger klare konkrete beskjeder, både som skuespiller og i livet ellers. Du må ta vare på deg selv! Jeg må ta vare på meg selv? Ok. Jeg som hadde levd et helt liv der jeg ventet på at noen skulle redde meg, og så var det så såre enkelt at det var jeg som måtte redde meg selv. Ta ansvar for meg selv.

Ingen kjæreste, venn, pårørende skal gjøre den jobben, Henriksen, den skal du ta selv. Og klikk, hjernen min forsto denne enkle, umulige, men dog så konkrete beskjeden. Sett deg bak rattet i eget liv, trykk på gassen, kjør! Det høres kanskje absurd og litt overflatisk ut, men å slutte å drikke er noe av det letteste jeg har gjort.

Tretten år. Tretten fine år. År i balanse, uten angst, uten de store svingningene. Uten å måtte be om unnskyldning for harde ord, tretten år i ærlighet og tro mot meg selv. En sorg er en sorg, en glede er en glede, og alt er ikke alle andres skyld, jeg ror båten, og om jeg skulle gå på et skjær er det min skyld. Det er lettere å navigere i edru tilstand. Jeg snakker av erfaring, for karakteren jeg skapte slo sprekker, og gulvet begynte å gynge.

Jeg kan se venners panikk over å ikke rekke Vinmonopolet, angsten for at baren stenger, latteren som noen ganger ligner sår gråt, de tunge morgenene, angsten, rop og skrik, vonde ord sagt i fylla. Paranoia og bakfylla. Den hudløse selvopptattheten, den såre selvsentrerte tilstanden man havner i.

Nei, jeg dømmer ikke, jeg har vært der selv. Men takket være en enkel replikk fra en sykepleier fikk jeg verktøy til å sette meg selv fri selv om jeg ikke ble diagnostisert som alkoholiker, men med et nervesystem som er for skjørt til at det bør utsettes for for mye rusmidler. Så nå er jeg blitt en fyr du kan regne med, en som har vært så langt nede at han ikke orker noe annet enn ærlighet.

Å drikke er en kjærlighetshistorie til et menneske som ikke eksisterer. Og jo nærmere du kommer dette fiktive mennesket, desto lenger fjerner du deg fra den du kan bli. Jeg gikk meg vill, men det førte meg hit jeg nå er. Det var faktisk verdt det. Det finnes alltid en sti.

 

7 kommentarer

  1. Eg arbeid med folk som e russjuk og har møtt mange som trenger å få hjelp til å finn seg sjøl og møt sine drømmer om et annet liv. Takk for at du beskriver din historie så godt .

  2. Jeg kjenner denne historien – ikke din historie, men en annens. En som står meg veldig nær. Jeg trodde jeg kunne nå inn, holde ham slik at hodet var over vannet. Jeg tok feil. Han måtte ville slutte sjøl. Jeg har sett kampen på nært hold, men har Ingen ord som beskriver det. Du gjør det, fordi du har kjent det. Takk

  3. Jeg kjenner meg igjen i nesten hver eneste tanke. Det er over 18 år siden jeg tok farvel med krykka. Jeg fikk et liv jeg liker å ha, er blitt en person jeg respekterer. I bytte mot alkohol har jeg møtt fantastiske mennesker. Jeg har sett verden, vært på steder jeg aldri villet fått sett om jeg hadde fortsatt studiet av glassets bunn. 18 edrue år på livets premisser. Det anbefales på det varmeste.

  4. Sterkt og godt beskrevet. Jeg er ikke avholds (drikker kun øl til middag, i snitt en øl per 21dager), men hadde samme forholdet til tobakk. Jeg sluttet den dagen jentene sa dette: «Vi gleder oss til å ha besteforeldre når vi får egne barn. Når skal du slutte å røyke pappa?»

  5. Jeg tror dette er en av de, for ikke å si «den», beste teksten(e) jeg har lest om dette temaet. Sven Henriksen har en sjeldent god penn og det skal stort mot til for å tørre skrive så avslørende og nært. At han samtidig gjør det uten å virke moraliserende eller kjip, fører utelukkende til at teksten høyner i kvalitet. Dette står til toppkarakter, Sven!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *