Jeg kommer ut av hotellrommet mitt. Klokken er tidlig. Jeg skal bare ned å hente kaffe i frokostsalen.
En middelaldrende kvinne står ved heisen og venter på at den skal komme. Hun ser på meg med et surt fiendtlig blikk som om jeg nærmet meg hennes heis. Jeg smiler og sier hei. Damen smiler ikke, sier ikke hei, men «Det skal bare være én person i heisen!» Jeg ser på henne og sier blidt «Det er vel ikke noen restriksjoner på det her i byen nå?» Damen stirrer på meg og sier «Jeg vil ta heisen alene, jeg har mine egne regler, er ikke det greit?» «Jo» sier jeg «for all del, men du trenger vel ikke være så sinna? Jeg kan gå trappene, herre fred.» Heisen kommer, og damen forsvinner inn i den uten så mye som å se på meg. I det døren smeller igjen sier jeg «Ha en fin dag da!»
Jeg aner jo ikke hvem dette var, hvordan livet hennes er, men sur og grinete var hun. Og ja, de fleste mennesker er vennlige og hyggelige. Livet i store byer innbefatter omgang med mange mennesker hver eneste sag og i de fleste situasjoner. Om man ikke liker mennesker, ikke reis til store byer.
Det offentlige rommet er et sted vi må finne ut av sammen. Men dessverre er det enkelte som forsurer alt og alle rundt seg. Mennesker som ikke skjønner at du ikke skal presse deg inn på trikken før de som skal av ha kommet seg av, som ikke har fått med seg at det samme gjelder for butikker, teatre, kinoer og alle steder der mennesker går inn og ut av dører og det er trangt.
En del av egen barnelærdom og dannelsesreiser er at man f. eks ikke smeller en dør midt i ansiktet på folk som kommer rett bak deg, og at å smile til fremmede ikke er farlig. Det er et triks for å få en lettere dag selv og behandle andre mennesker med høflig tålmodighet, men noen ganger kan de holde hardt. Og jeg sitter altså her og er litt lei meg fremdeles over denne hendelsen ved en heis i en sør by. Det var noe med blikket hennes, det var hat og forakt i det. Gå vekk fra meg, jeg er mer verdt en deg! Ikke kom for nær!
Jeg trodde at disse atten månedene hadde lært oss å sette pris på en nyvunnet bevegelsesfrihet. At om vi har egne regler for oss selv, så har man nødvendigvis rett til å tvinge andre til å følge dem. Har du lyst til å ta heis alene, helt ok, jeg kan gå trappen. Men det hadde vært hyggelig om du hadde sagt: Takk for at du er så grei, jeg har så svakt immunforsvar 🙂 eller noe sånt, ikke bare stirre med et fiendtlig blikk og antyde at jeg vil tvinge meg inn i heisen sammen med deg.
Jeg har egne regler selv jeg, men jeg plager ikke andre med dem. I Stockholm nylig hadde jeg på munnbind i trengselen selv om ikke så mange andre brukte det. Og jeg går heller ikke inn i en heis der det står fem mennesker, men jeg smiler og sier, bare kjør dere, jeg tar neste. Så får jeg heller leve meg at jeg hører latteren der inne og noen sier «Jøss, for en tulling!» Det skal ikke være lett.