Hva er min markedsverdi på kjøttmarkedet?

Markedsverdi? Ordet passer dårlig på mennesker. Hva med muligheter? Jeg tenker, om jeg som over seksti år gammel homo skulle ut på markedet nå, hva ville mine muligheter være? Jeg er jo en mye bedre mann nå enn da jeg var tredve, synes faktisk jeg ser bedre ut, jeg vet mer, har mer erfaring, og jeg har vært ute noen mørke vinternetter. Men jeg er blitt eldre. Shame om me.

De lange blikkene på gata skjer sjeldnere og sjeldnere, gutta snuer seg ikke etter meg så ofte lenger.

Vel, det hender fremdeles at jeg opplever et interessert blikk nå og da, men stor sett er det ikke slik som før da jeg hadde det store draget. Og om jeg skulle stikke innom en homobar, noe jeg nesten aldri gjør lenger, er jeg ikke førstegevinsten når de spiller siste låta, jeg e godt plassert på den nederste hylla for varer av sorten best før 1990, sånn cirka. Lik det, eller ikke, slik er livet blitt i tiurleiken nådeløse verden der ungdom trumfer alt.

Heldigvis har jeg funnet kjærligheten, og den har vart i snart tre tiår.

Men jeg tenker av og til, hva om jeg var alene nå? Hva om jeg var en av disse 1,4 millioner single i Norge? Jeg hadde helt sikkert fikset det, men jeg er takknemlig for at kjærlighet og lykke kom min vei. Det er ikke alle forunt.

Men altså, markedsverdi.

Som sagt, jeg liker ikke det ordet Peder Kjøs, liker det dårlig. Men ok, hva ville takstmannen ha sagt om han kom på uventet besøk mens jeg er på vei ut av dusjen splitter naken en tidlig morgen?

Ville jeg fremdeles være et oppussingsobjekt med potensiale der jeg skrider ut med nykjøpte tenner og en sliten kropp der alt er på vei mot gulvet? Ville han sagt at dette står dessverre ikke til å reddes, her snakker vi avskilting? Eller hva om jeg hadde invitert ham på visning nybarbert, i lekre Calvin Klein-truser, påkledd i dyre gevanter og skinnboots fra Vivienne Westwood, hva ville markedsprisen være? Han ville kanskje ha kommet med et nådig nikk.

Men ville det at jeg kan fremføre Shakespeares sonetter utenat, eller synge finte låter av Cohen og Waits heve utsalgsprisen for eiendommen? Eller hva alle kunnskapen og erfaringen jeg har samlet meg opp i gjennom tiden, ville kvadratprisen øke? Tror neppe det, for der ute i menneske-jungelen er det tøffe tak, man snuser seg lett fram til ungt kjøtt og friskt blod, og brekker seg i avsky av lukt av gubbe og kjerring. Å være ung er løsningen. Holde seg ung, ikke forfalle. Det er en skam.

Jeg kan ikke stoppe tiden. Jeg vil ikke stoppe den, jeg vil leve.

Og for første gang i mitt ganske lange liv er det stille og rolig inne i meg. Jeg kjenner ofte på noe fint som på gode dager kan forveksles med lykke. Som kanskje er lykke. Instrumentet som er meg, alt det som renner i blodet mitt er i takt meg den jeg er. Luften jeg puster inn, natten jeg sover i, jeg er trygg i det og i de fleste rom. Men ja,  karosseriet er blitt en smule mattere i lakken, malingen flasser litt av, men inne er det en vill diamant av en mann som tør å kaste seg fra ti-meteren i Frognerbadet. Som har lært seg i å gi faen. Som ikke er så opptatt av å bli likt.

Jeg er mann, jeg er kvinne, jeg er menneske, jeg er kropp, jeg er sjel, jeg er trygg.

Og jeg tenker på mormor som sa: «Kjærligheten har ingen vilje, den faller like lett på en lort, som på en lilje» Ja, mot selve kjærligheten er vi alle sårbare og helt forsvarsløse.

Og det er slett ikke sikkert at den finner oss, eller at vi finner den. Men – den som ved første øyekast ikke stemmer med bildet av den du tro du trenger kan være ditt menneske på jorden, den du trenger mest.

Så jeg jager takstmannen på dør, for ja, jeg slipper ham inn på dårlige dager, men på gode slår jeg opp alle dører og vinduer. Fuck markedsverdi! Fuck takstmannen! Ikke åpne døra når han banker på, og for all del, ikke be ham inn. Men selvfølelsen er en utkrøpen jævel, setter seg som ei flue på innsiden av kraniet, er et lim på tankespinnet. Jeg er bare et menneske, knapt nok. Som gjør så godt han kan.