SVEN HENRIKSEN

Vi er yrkesfolk, ikke kravstore klovner på stipend.

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Under pandemien som nå har vart i over atten måneder har jeg hørt folk lire av seg mye rart og usaklig om kunst og kultur og oss som jobber i dette store og mangslungne feltet. Her er noen gøye/triste eksempler:

«Men stakkars deg da, Henriksen, som ikke får stå på scenen og realisere drømmen din mens folk dauer som fluer. Cry me a river!»

«Hva skal vi med dere. Jeg finner det jeg trenger på Netflix og HBO, teatrene kan bare legges ned for min del?»

«Du skjønner vel at vi må tenke på viktigere ting enn film og teater nå? Ta deg sammen, jævla klovn!»

Disse tre eksemplene av mange fler viser hvilken mangel på forståelse litt for mange mennesker har av hva kultur er, og hvordan den produseres er i Norge.

For det første står vi ikke på scenen for å jåle oss eller for å realisere en drøm, vi er hardt arbeidende yrkesmennesker som gjør en jobb i all slags vær. Og de aller fleste av oss skjønner at midt under en pandemi vil det nødvendigvis gå ut over oss som er avhengige av å utføre jobben vår der mange mennesker møtes fysisk.

Men under hele pandemien har det vært en skjevfordeling, det har vært farligere å gå på konsert og teater enn å handle på IKEA eller store kjøpesentre. Men hjulene må holdes i gang, sa Erna, og kalte oss i kulturen for «bingo og andre innendørs arrangementer bør vente…»

Og så er det disse som er så strålende fornøyd med at de finner det de trenger på strømmetjenestene til Netflix og HBO og ViaPlay.

Det er altså ikke slik at det sitter en computer et sted opp i skyene og lager filmer og tv-serier, det er oss, arbeidsfolka i det store kulturfeltet som spiller i dem, regisserer dem, lager kostymer og sminker og lager parykker i dem, fotograferer dem, klipper dem, etterarbeider dem, lager scenografi til dem, produserer dem, promoterer dem osv.

På samme måte er det ekte mennesker aka kunstnere som komponerer, spiller og synger musikken som siver ut av øreproppene dine, hardt arbeidende forfattere som har skrevet bøkene du kjøper eller laster ned på nettet, det er designere som har tegnet tekstilene du har på kroppen, lista er evig lang. Og om vi plutselig ikke skulle være der en dag, vil det etter hvert bli ganske stille.

Og vi er som sagt utdannede folk, ikke klovner som ligger på sofaen og drikker rødvin mens stipendene flommer inn på konto. (En seiglivet myte som det virker umulig å bli kvitt)  Og vi er en av de yrkesgruppene som har hatt det tøffest økonomisk under hele denne pandemien, dels fordi svært mange av oss er frilansere. Ja, frontlinjefolka i helsevesenet har hatt det aller tøffest på alle måter, det vet til og med en kunstner som sitter og skriver denne litt irriterte ranten.

Pandemien har vist oss hvor lav prioritet kunst og kultur har i Norge.

Den er alltid det første som ofres på et budsjett når kutt skal gjøres. Kultur er ikke lovpålagt i kommunene, og derfor kan man slanke overføringen ned til next to nothing uten at det får konsekvenser. At de finnes barn og ungdom som ikke finner seg til rette innen sport og idrett som alltid prioriteres skaper store problemer og utenforskap fører ikke til romsligere budsjetter for kulturen i kommuner der økonomien er anstrengt. Sport og idrett er en sunn og helsemessig aktivitet, kultur og «sånn» er en hobby!

Jeg tror den største jobben den nye kulturministeren har nå, etter åtte år med en kulturfiendlig regjering, er å få folk og de bevilgende myndigheter til å skjønne at det vi driver med er yrker, at vi ikke er gøye klovner som spretter opp av kaka når alle er mette og trøtte og desserten bæres inn. Litt for mange mener at kultur er den dyre glasuren på kaka som vi kun kan ta oss råd til når alle er fornøyd og alt annet er betalt, kan det virke som.

Men vi er gode å ha når det røyner på. Bestemor skal ha det trygt og godt på slutten av sitt liv, bestefar også. Men hvem skal synge dem trygt hjem på sin siste reise, hvem skal skrive ordene du ikke finner selv når det røyner på? Tenk om vi ikke kom med ord og toner, trøst og lindring når du virkelig trenger det? Klovnen vet mye han, om både latter og gråt. Kan være god å ha.

 

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *