SVEN HENRIKSEN

Søk
Close this search box.

Fiksjon og virkelighet – hva er hva?

Del denne artikkelen

Da jeg var ganske liten sa bestefar at «den gutten der har livlig fantasi». Og fremdeles, i godt voksen alder sier folk at det ofte er gøyere å høre på min versjon av en selvopplevd hendelse enn de andre som også var til stedes fortelling om hva som egentlig skjedde. Selv om det muligens har med å overdrive å gjøre, tror jeg også det har noe med blikk, mottakerapparat og evnen til å tolke å gjøre. Og til å fange opp underliggende ting.

Min bror sier av og til, men pappa var ikke slik, mamma sa jo ikke akkurat det. Mulig din pappa ikke var slik, men min pappa var slik jeg beskriver ham i det du nettopp leste. Og det er mulig mamma ikke brukte de ordene, men jeg hørte noe helt annet, en vond undertekst som kanskje du ikke fikk med deg, du var jo så mye yngre den gangen? Og vi er dessuten to ytterst forskjellige mennesker som oppfatter ting, hendelser og personer helt ulikt.

Det er irriterende vanlig at leseren leter etter forfatteren, seg selv eller en slags sannhet eller virkelighet i det de leser. Leseren vil ofte oppleve gjenkjennelse. Jeg synes gjenkjennelse er kjedelig, jeg vil mye heller tas med til rom jeg ikke har vært i før, møte mennesker som ikke ligner på meg selv, gå i fremmede gater jeg ikke har gått i.

For øyeblikket leser jeg Linn Ullmanns nye roman «Jente, 1983». For meg er det mye å kjenne seg igjen i i rammefortellingen. Jeg reiste selv til Paris som sekstenåring og havnet i trøbbel, men måten å pusle sammen bitene er ny for meg. Hva er sant, hva er minner, hva er borte, hvordan var rekkefølgen av hendelser, og er det viktig. Må jeg snakke helt sant, og hva er løgn? Og ikke minst, hvordan kom jeg fra da til nå? Jeg vet ikke. Jeg husker ikke. Jeg må dikte meg et liv, en sannhet.

For meg er det slik. Jeg tror traumatiserte mennesker, som ofte skriver, har store hull i egen historie. Jeg tror det er kroppen, hjernen, sjelen kanskje, som lukker seg rundt kjernen i oss og beskytter oss for ikke å briste. Så i minnenes mørkerom finnes noe som føles som black out’s som når man drikker for mye sprit eller ruser seg. Hva skjedde fra det siste jeg husker til jeg nå sitter her og skriver om Paris 1972? Eller fra Telemark 1965? Hvordan kom jeg meg der i fra og hit? Hvordan overlevde jeg? Disse er umulige helt umulige spørsmål. Det vil bli vage påstander, antakelser og litt for store metaforer som «englevakt» og «jeg traff de rette menneskene».

Jeg husker etter en forferdelig hendelse jeg aldri kommer til å fortelle til noen. Vi to som var involvert satt stille og så på hverandre lenge, og så sa jeg: «Vi må bli enige om hva som skjedde» Altså, ingen ble skadet eller døde, ingen utøvde vold, ikke noe straffbart eller kriminelt hendte, men hele scenen var vond og vanskelig, og vi gjorde begge feil. Jeg har diktet denne jævlige scenen om til noe helt annet og flettet følelsen av den inn i flere teaterstykker, men jeg er ikke sikker på hva som egentlig skjedde, og det er heller så ikke viktig.

Så hva er fiskjon, og hva er virkelighet? Er det viktig å finne ut av om Vigdis Hjorth ble seksuelt misbrukt av sin far, eller om det var noe annet som skjedde. Jeg synes ikke det. Særlig fordi jeg ikke tror at forfatterens ærend er å jakte på sannhet. En forfatter vil gjerne sette lys på en problematikk, et emne, forske i mekanismer, altså om det man publiserer påstås å være en roman.

For noen uker siden publiserte jeg et dikt på Facebook om en gravid kvinne som satt og strikket på en kafé i Bodø. Dette lille diktet traff mange.

Og en leser skrev at jeg var så flink til å skrive ned alt jeg observerer. Jeg sier takk, men jeg er ikke journalist, jeg rapporterer ikke fra virkeligheten. Det satt ingen gravid kvinne på den kafeen tidlig en morgen i Bodø. Det satt tre unge mødre med barnevogner og ammet babyene sine. Det lå en garnbutikk på den andre siden av gaten, og jeg skrev et dikt om en gravid kvinne som satt og strikket på en liten barnejakke i lys grønn ull. Fór jeg med løgn? Nei, jeg skrev et dikt.

Linn Ullmanns bok er for meg en trøst. Den er en måte å slippe taket i sorg på. Jeg husker noe, men ikke alt. Kanskje var det verre, kanskje grusomt mye verre, kanskje ikke, men det sorte hullet er der da du mistet kontroll over egen kropp og vilje. Da tiden stanset og mørket tok deg. Å skrive sant om noe slikt er ikke mulig. Det blir for stort. Så om du spør meg, var det slik det skjedde? Jeg vet ikke. Jeg husker ikke.

 

Én kommentar

Legg igjen en kommentar til Gørild Mauseth Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *