SVEN HENRIKSEN

I dag er det Verdens AIDS-DAG.

Del denne artikkelen

Jeg visste ikke at røykvarslerne har sin egen dag, men det har den, og det er i dag. Men i dag er det også Verdens AIDS-DAG, selv om det ikke markeres særlig i det norske nyhetsbildet. Røykvarslerne der i mot ble hyllet både på NRK Dagsrevyen i går kveld og i morgennyhetene på P2 i morges.

I dag går tankene tilbake til mitt eget og mange andres livs mørkeste tid.

Alle vi mistet. Redselen. Våkenettene. Tausheten, og ikke minst skammen. Timer ved dødsleier. Angsten. Den fortvilte gråten. Unge sterke menn som svant hen, skrumpet inn og ble til hjelpeløse oldinger i løpet av noen måneder. Medisinene som aldri kom. Forakten fra folk, redselen fra arbeidsgivere, utenforskapet. Homo-pesten, som enkelte kalte den. Familiene som snudde ryggen til. Hva døde sønnen din av? Kreft. Ikke aids. Aldri aids. Aids var tabu. Skam og fornedrelse.

Bare i New York City døde 75 000 mennesker av aids i løpet av en tiårs-periode. Mange av dem ble pakket i svarte plastsekker og lagt i massegraver ute på Fire Island. Et ganske skjult kapittel i amrikansk historie. I Norge ble også skam og stigma delt ut. Redde mennesker gjør mye stygt mot andre. Og det fantes ingen kur, ingen vaksine (den finnes fremdeles ikke) og om du ble smittet døde du. Det visste vi alle.

Om du har lyst til å vite hvordan det er å leve i et land eller i en tid der verken medisiner eller faskine finnes, se filmen «The Normal Heart» som er basert på et teaterstykke av Larry Kramer og regissert av Ryan Murphy der Jim Parsons, Mark Ruffalo og Matt Bomer glitrer i ledende roller. Du kan strømme den på HBO.

Filmen fanger det desperate ved å leve uten håp, men tross det å kjempe til det siste for å få myndighetene til å bevilge penger til forskning og medisiner. En mørk tåreperse som trigger noen lange linjer fra da til nå. Vi er heldige som lever nå – noen av oss. Det bør vi være takknemlige for.

Det finnes også en annen film som problematiserer den farmasøytiske industriens jerngrep på markedet der de riksete og friskeste har størst tilgang til vaksiner og medisiner, og hva som kan skje på veien til godkjent medisin. Den er høyst aktuell nå. Den heter «The Constant Gardener» og er basert på en roman av John le Carré der det avsløres at en farmasøytisk bedrift utprøver en ny tuberkulose-medisin på det kenyanske folket. Medisinen har skadelige bivirkninger, men bedriften bryr seg ikke om verken sykdom eller død for testpersonene.

Jeg sier ikke at dette nødvendigvis skjer nå, men vi vet at vaksiner vi i vesten, også i Norge, ikke tør å ta sendes til land som ikke har økonomi til å kjøpe vaksiner eller tillatelse av den farmasøytiske industrien til å produsere dem selv.

Ingen land i Afrika har for øyeblikket nådd måte med å vaksinere 10% av befolkningen. Jeg får en krypende angst som ligner den vi kjente på den gangen det dreide seg om aids av dette. Verdens Aids-dag burde virkelig snakkes om i disse tider, fordi vi kan lære litt om makt, ansvarsfraskrivelse og mekanismer som fremdeles styrer fordelingen av medisiner og vaksiner i verden nå.

Ingen er trygge før alle er trygge, er en fin setning nå. Jeg tenker på dere som døde den gangen. Mine nære venner. Bekjente. Dere som så vidt rakk medisinene og overlevde. Og dere som ikke gjorde det. Hvil i fred, TT. Du vil aldri bli glemt.

2 kommentarer

  1. Veldig bra, Sven! Og uendelig sårt. Det var en skremmende tid. Også jeg hadde venner som døde. Foreldrene til en av dem (moren var min fadder) sa det var hjernekreft. Aids var skam, men det var jo bare tragisk. Uendelig lettelse da man fant opp medisinen som holder sykdommen i sjakk. Jeg var i sin tid med på å bearbeide boka «Å leve med AIDS-viruset» som en av mine beste venner gjennom 45 år (har dysleksi), Arve Juritzen, skrev. Om Henki Hauge Karlsen. Forferdelig at kun 7 % av Afrikas befolkning er blitt vaksinert, og – som du sier, vesentlig med de sprøytene vi europeere ikke vil ha, Astra Zenica, f. eks.. Skal vi noensinne bli kvitt den nåværende pandemien må selvsagt alle i andre verdendeler enn Europa og Amerika også få sprøyter. Det hjelper jo ikke å vaksinere seg når afrikanere flyr av gårde både hit og dit og kan lande f.eks. på Gardermoen etter få timer og evt. har smittet alle på flyet, uten kanskje selv å vite at de angrepet Har sett «The Constant Gardener». Rystende. Gjett hvilken industri i verden som er mest lukrativ nå til dags! Sies at det er 200 til innen milliardærindustrien som prøver å utvikle sprøyter vi skal ta mot pandemien. Mener sprøytene med hensikt er for svake, slik at man må ta både tre og fire for at medisinalindustrien skal bli enda rikere enn den er. Men det fins jo ikke empiri. Alt går for fort. Det tok 40 år å utvikle tuberkulosevaksinen. Ett stikk etter at du er født holder hele livet. Tuberkulose kan angripe alle organer i krroppen. Også poliomyelitt-vaksinen ble det jobbet i årevis med før den ble en realitet og sykdommen nærmest utryddet i industrilandene, ikke i u-landene, men det SKAL kunne gå an, akkurat som med Korona–vaksinen, om stakkarene bare hadde fått den. Og vi hadde den velsignede bergenser G. Herman Armauer Hansen som i 1893 fant leprabasillen, noe som i ettertid førte til at spedalskhet nesten er blitt utryddet. Nei, det var ikke særlig oppmerksomhet rundt «Verdens AIDS-dag». Skammelig. R.I.P. alle dem som ikke klarte det. Samme gjelder Covid 19. Og verre skal det kanskje bli, siste. Mutasjonene bare utvikler seg og florerer. «Ja, det er straffen», ville min mor, prestefruen, ha sagt. Straff for urettferdigheten i verden, kanskje… Noen tror på sånt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.