SVEN HENRIKSEN

Slapp av, far kommer til å få slips og sokker til jul i år også.

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Det store kappløpet om jula er godt i gang.

Vi er såvidt kommet oss gjennom svart måned, svart uke, og svart fredag, før en ny mutasjon kryper nærmere vårt utrygge land. Hva trodde vi egentlig? Trodde vi at Norge var en øy, og at alt var over? Og hvor lenge kan vi leke katt og mus med dette viruset som stadig kler seg ut i mer utspekulerte klær og creepy personligheter.

Her på soldekket mens kongeskipet Norge seiler videre mot et nytt og uforutsigbart år er tusenkronersspørsmålet: Kan jula reddes? Går det til helvete selv om vi ha brukt ti milliarder på jula allerede?

Og redde jula, reddes fra hva? Er det ikke ribbe nok til alle? Blir det smørkrise? Blir julebordet på jobben avlyst. Forvirringen er total, eller er den egentlig det?

Du kan ikke være politiker i Norge og si til folket: «Bare gå på julebord, kos dere !» Folket hører det motsatte. Vi må avlyse, tenker mange. Dette høres ikke trygt ut. Det er som å si til et lite barn: IKKE TA PÅ DEN VARME KOKEPLATEN! Barnet bare må gjøre det! Jeg husker en forside som Dagbladet trykket på sent 80-tall der et bilde av ekteparet Benny Borg og Kirsti Sparboe sto tett omslynget under insisterende overskrift i krigstyper: VI SKAL IKKE SKILLES!!! Anekdoten er som følger. Avisa var såvidt på gata før Sparboe’s mor var på tråden fra Tromsø og skrek: «Herre Gud, er det slutt nå, Kirsti?»

Selv hater jeg julebord.

Jeg drikker ikke alkohol, og de gangene jeg må gå på julebord sniker jeg meg stille ut når folk begynner å fremføre monologer  om hvor glade de er i meg, når de forkynner at «dette MÅ jeg bare få sagt, du er en sånn fin fyr, men du må smile mer, vær blitt mer glad, ikke være så depressiv og opptatt av politikk og sånn, det er ikke bra for karrieren, skjønner du hva jeg sier til deg….!»

Selvfølgelig kan det være hyggelig også, det er ikke det, men oftes er julebord triste greier. Noen ganger tenker jeg, hva som sjefen og de ansatte, hadde vært like modige, kjærlige og frittalende på evaluerings-møter i arbeidstiden, da hadde kanskje arbeidsmiljøet blitt en tanke bedre? For ikke å si, varslere hadde hatt et bedre klima.

Folkens, jula kommer i år også.

Far kommer til å få slips og sokker selv om han egentlig ønsker seg fancy truser fra Calvin Klein, og mor vi si: Nå lar vi dette ligge, det er jul. Ungdommene kommer til å sutre over feil modell iPhone og mormor vil sitte og tenke – hvorfor i helvete dro jeg hit og ikke til huset i Spania, disse folka er jo helt…men de er tross alt familien min. Og de som er alene vil være like mye alene, kanskje litt mer, faktisk. De fattige vil være like fattige, og vi vil skjenke en tanke til de som ikke er her mer, gråte en skvett ved den tomme stolen, synge de samme sangene, noen vil kanskje lese Juleevangeliet, og stort sett, jula kommer til oss alle, på godt og vondt mens viruset sniker seg rundt hushjørnene.

Og på sosiale medier vil folk kjefte og smelle, misforstå og slurve når de leser, poste bilder av sprø svor og pinnekjøtt som dampes i store gryter, riskrem og krumkaker, og noen vil slette og blokkere hverandre, rope «kan vi få Bent Høie tilbake!!» forbanne Erna eller Jonas.

Alt vil bli det samme i år også, verken verre eller bedre. Og sola vil snu, våren vil komme. Og en gang, hvem vet når, vil dette være historie, og vi som strever med livene våre nå være borte og glemt. Eller? Alt vi sier og gjør ligger vel forvart oppe i skya, og noen vil spørre seg: Hva faen var det den gjengen holdt på med? Og de vil ikke kjenne seg selv igjen, og heller ikke forstå at synd og skam går i arv. Sier som Strindberg: Det er synd på menneskene. Vi får bare holde ut.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *