SVEN HENRIKSEN

Har vi møtt hverandre før, du virker så kjent?

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Jeg har stått i spotlighten i noen tiår når, men jeg har gjort hva jeg kan for ikke å bli en sånn kjendis som sitter i tv-sofaer og ler hysterisk mens jeg mener mye om ting jeg ikke vet noe om eller gjør ting jeg ikke kan. Yrket mitt som sanger og skuespiller og samfunnsdebattant fører selvsagt til synlighet som jeg har valgt selv, og følgene av den rår jeg jo ikke alltid over. Men jeg velger nøye hva jeg ikke vil si ja til å være med på.

Ok, jeg har vært nisse i «Nissene over skog og hei», vært med i «Hotell Cæsar» og «Førstegangstjenesten», men jeg har aldri lekt bonde, laget mat eller konkurrert i sang på fjernsyn.

For all del, alle står fritt til å være med på hva de vil, men jeg blir litt trist når du zapper deg gjennom de norske tv-kanalene så sitter stort sett de samme folka og ler og ler og ler og ler. For tv-kjendiser er en type mennesker som har fått jobbe og være synlige gjennom hele pandemien, som har fått sitte i sofa etter sofa og fortelle de samme historiene, kle seg ut som troll og nøkk mens nesten hele kulturfeltet har vært mer eller mindre parkert i snart to år. Folk som ikke er dansere danser, folk som ikke er sangere synger, folk som ikke er artister som makter å fylle mange sjangre står på tv og prøver på å være allsidige, sangere som ikke er operasangere synger opera, folk som ikke kan klatre i fjell klatrer i fjell, lista er evig lang.

Tenk om tv-kanalene hadde hatt guts til å slippe inn de gode artistene og laget kulturprogrammer der fagfolk gjorde det de kan? Tenk om Anen Lindmo og Else Koss hadde visst at det finnes dyktige folk det kunne vært interessant å snakke med enn kun de som bare er kjent for å være på tv? Men mens kompensasjonen til kunstnere og artister justeres ned fra 80% til60% sitter stort sett den samme gjengen og fjaser på tv, mens alt avlyses og utsettes runger latteren i det ene idiotiske tv-konseptet etter det andre. Det er deprimerende.

Heldigvis får vi spille også nå på teater og konsertscenene, dog med halv kapasitet. Vi har livet med hjertet til halsen i to år nå, og med en dags varsel endres plutselig handlingsrommet for hvordan vi kan utøve profesjonen vår.

Kulturen er rammet hardt for fjerde gang i løpet av pandemien. Kulturjournalistene er mer opptatt av hvem som er inni et fugleskremsel og hvem som vinner «Skal vi Danse?» enn at kulturlivet kræsjer og det ene live-stedet etter det andre går konkurs. For så lenge vi har kjendiser er det gøy gøy gøy. Og vi ler og ler og ler.

Ikke noe galt i å le. Vi trenger sikkert å le akkurat nå. Men når pandemien er over. Hva skal vi le av da? Hva skal vi le av når det blir helt stille, når ingen rød lykt lyser utenfor Folketeateret, eller når Rockefeller og Parkteateret kanskje har stengt dørene for godt? Når alle prosjektene som gikk i dass under pandemien ikke lar seg gjennomføre lenger, og ingen har våget å lenge planer lenger. Ja, hva skal vi le av da? Og hvordan skal vi gjenreise kulturen?

Kulturlivet er i krise. Vi må ta det på alvor. Vi må kjempe. Kan dere som har tilgang til alle mikrofoner og tv-studioer si i fra? Lette på sløret om annet enn den vanskelige tiden. For tiden etter pandemien kommer til å ligne på noe vi ikke har sett før. Og krefter som mener at kultur er noe unyttig kostbare greier vi ikke trenger vi gni seg i hendene. Det er til å gråte over.

Jeg kjenner mange flott folk som er kjendiser, ikke noe galt i å være kjendis. Men hva med å bruke statusen din til noe viktig akkurat nå? Om et år eller to har vi kanskje ikke noe å selge noen av oss?

Hilsen selvvalgt C-kjendis.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *