SVEN HENRIKSEN

Hei, det er meg igjen, han som maser så jævlig om kultur.

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Hei, det er meg igjen, han som maser så om kultur. Han som ikke forstår at vi har viktigere ting å tenke på nå når pandemien til noens forskrekkelse ikke er over. Vi har julegaver som skal kjøpes, viktige fotballkamper som skal spilles, hvor stusselig ville det ikke være med tomme tribuner? Og jeg bør jo faktisk skjønne at hjulene må holdes i gang, tenk på alle de som kanskje går konkurs om vi stenger ned kjøpesentre og andre ting? Kultur og alt det der får vi ta når alt dette er over, ok?

Ja, jeg er litt spydig nå. Men etter snart to år med pandemi har det sakte men sikkert begynt å tikke inn at kultur også er en næring, at vi som jobber i det stor og mangslungne kulturlivet er fagfolk, mange av oss selvstendig næringsdrivende i ENK, og at vi også utsettes for dyr strøm, boliglån som forfaller, regninger og alt som skal kjøpes inn til jul og i hverdagen ellers. Vi har faktisk ikke andre jobber selv om det vanligste spørsmålet i selskapslivet er «Men kan du leve av det da?» Ja, man kan leve av det. Jeg har levd ganske godt av det i flere tiår, men når våre arenaer stenges ned eller blir sterkt begrenset får vi som utøver yrkene våre i rom og settinger der mange folk møtes problemer og mister vi mye, for ikke å si hele inntekten. Særlig nå, rett før jul, som er høysesong for konserter smerter det ekstra mye.

For øyeblikket spiller jeg og en fin gjeng kolleger julekonserter for halv maskin. Krav om avstand og alle regler blir overholdt. Er det noe kulturlivet kan er det smittevern etter to år der vi har måtte ta en u-sving fra den ene dagen til den andre opptil flere ganger, og forholde oss til restriksjoner og tiltak som kan tre vanskelige å forstå. Vi opplever også et drev fra media som for folk til å ikke tørre å gå i teater og på konsert selv om fagfolk og politikere sier de bør gjøre det.

Men hvor lenge skal vi leve med denne åpne opp-stenge ned-taktikken? Lysten til å planlegge prosjekter svinner. Vi tør snart ikke tenke lenger enn fra den ene pressekonferansen til den andre. Kulturlivet har ikke utmerket seg som smittefarlig under pandemien. Hos oss sitter folk i ro med trygg avstand, arrangementene foregår i kontrollerte former, men det virker som om det er farlige å slippe tusen mennesker inn i Oslo Konserthus enn å la tusenvis vrimle rundt i Oslo City eller Ikea. Og nå man stiller spørsmål får vi vite at begrensingene i kulturlivet er vurdert og er gjort for å begrense smitte.

Jeg er trippelvaksinert og halvveis parkert. Prosjekter fremover utsettes og avlyses. Nei, det er ikke bare meg som fortviler. Mange sliter nå. Helsevesenet ikke minst. Utelivet. Alle restaurantene. Underleverandørene.Kan vi snart få litt logiske forklaringer på valgene som tas, eller famles det i blinde? Kan vi få se på hvilke grunnlag vurderingene er tatt? Og kan det snart være lov å stille spørsmål uten å få høre at man ikke tar pandemien på alvor? Jeg tar den på største alvor, og har gjort alt jeg er blitt bedt om i snart to år nå.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *