SVEN HENRIKSEN

Når heterofile deler ut aksept og respekt.

Del denne artikkelen

Share on facebook
Share on linkedin
Share on twitter
Share on email

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt disse setningene: «Jeg aksepterer at du er homofil. Jeg jobber med masse homofile menn, og har ingen problemer med det. Jeg har en homofil bestevenn, no problem man!»  Jeg får lyst til å sitere mora til Espen Thoresen Værsågod da hun ble spurt om hun var rasist, hun sa: «Rasist jeg? Herre Gud, jeg ække rasist, jeg ha kjøpt meg wok!»

Jeg undrer av og til på om majoriteten spør seg selv om hvem som har gitt dem retten til å dele ut aksept og respekt. Hvordan de bestemmer at nå, nå er tiden inne til å slippe «de andre inn» i «våre rom», inn i salongene som alltid har vært våre, der vi har oppholdt oss og minglet med likesinnede med verdens største selvfølgelighet, og aldri vært klar over egne blinde flekker?

Jeg lurer også på om de forstår at noen har kjempet så hardt for å vekke dem opp, få dem til å forstå at noe var riv ruskende galt? Eller om de tror at de har kommet på det selv, at majoriteten i sin tid for egen maskin plutselig våknet opp en morgen og tenkte at å være homofil ikke er en psykisk sykdom, og at det var litt «rart» at det å elske en av sitt eget kjønn var kriminelt? Jeg har uprøvd å diskutere dette med mange heterofile, men de forstår ikke helt hva jeg mener. «Å være homofil er jo helt greit, sier de. Jeg har overhodet ingen fordommer», svarer de. Og jeg tenker, skal jeg takke? Bøye hodet ydmykt fordi majoriteten endelig har sluppet meg inn i varmen?

Det raser mange rare debatter om identitet. En av de verste er gjengen som mener at skeive organisasjoner har en «avsindig ideologi». Jeg har forsøkt å spørre flere om hva denne avsindige ideologien går ut på, men jeg får bare som svar at ideologien er avsindig, ferdig snakka. Så vi er like langt.

Et annet argument er at ikke alle homofile er enig i det skeive organisasjoner står for, og da må det selvfølgelig være noe galt med de skeive organisasjonene.

Altså, er heterofile enige i all verdens slags organisasjoner som tar vare på menneskers rettigheter?

Homokampen handler om menneskerettigheter, altså retten til å være den du vil. At mange av oss har kjempet fram frihet for alle homofile betyr jo også retten til å si «Jeg kjenner meg ikke igjen i det FRI står for, jeg vil bare være et helt vanlig menneske som elsker den jeg vil!»

Fint, vær et helt vanlig menneske som elsker den du vil, men husk at noen har kjempet fram retten til å være det, at du ikke trakasseres og mobbes ut av bolig, arbeidsliv og det gode selskap fordi du er gift eller sammen med en av samme kjønn.

Å være skeiv er like mange ting som det er å være heterofil.

Vi er individer. Det er veldig hyggelig at du både aksepterer og respekterer meg, men jeg går altså ikke rundt å sier til heterofile mennesker: Jeg respekter og aksepterer deg selv om du er hetero, jeg jobber med mange heterofile og har ingen problemer med det, jeg har til og med en heterofil bestevenn.

Homofile kommer i like mange innpakninger og fasonger som heterofile. Vi stemmer SV, Høyre og AP, noen til og med FrP. Noe av oss er aktivister, politikere, kulturministre, kriminelle, narkomane, fylliker, advokater, leger, uteliggere, skuespillere, byråkrater, arbeidsledige, drittsekker, nynazister, bønder, flyktninger, skaphomser, sykepleiere, forfattere, sangere, musikere, hundefrisører, rett og slett mennesker som lever sine liv så godt vi kan.

Vi har krev på aksept og respekt alle som én. Men vi driver ikke med utdeling av privilegier. Da er det oss og dem. Og vi er like langt. Men hva var det Kim Friele alltid sa? Ingen kamper er vunnet for alltid, de må tas om og om igjen. Og igjen – er visst nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *