Isbadere, tindebestigere, og andre selvplagere.

Det er noe som heter at en nordmann har det best når han sitter på en vond stol.

Å kose seg er ikke bra, du skal lide, og gjøre deg fortjent til noe før du kan tillate deg å nyte. Et stykke kake på kafe en mandag er en utskeielse, og vi som tillater oss å gjøre slikt kalles livsnytere. Livsnyter? Ordet sies med en besk undertone og har et snev av forakt i seg. Jaha, du sitter her og nyter livet du, mens vi andre holder hjulene i gang.

Den amerikanske forfatteren og komikeren Fran Lebowitz sier at folk tror de utfordrer seg selv og går utenfor egen komfortsone ved å gjøre merkelige ting som å slepe blytunge traktordekk etter seg gjennom byen, klatre opp på fjelltopper, isbade eller andre for henne helt uforståelige ting.

Men, sier hun videre, dette er jo ikke utfordringer fordi alt slikt tøys er jo ikke noe du MÅ gjøre for å komme deg gjennom det til tider vanskelige livet, det er avstraffelse og for å kvitte seg med dårlig samvittighet for alt man ikke mestrer i livet. Så se her, jeg kan bade i iskaldt vann, se, jeg kan henge i et tau i en bratt fjellskrent, se hvor tøff og modig jeg er, se hvor tøff jeg er! Men å fikse livet er en utfordring, sier Lebowitz, komme seg gjennom dagen, betale regninger, beholde sitt gode humør, takle sorg og død, jobben, menneskene rundt seg, en helvetes familie.

Jeg skal ikke se bort i fra at å holde seg i form, gå en tur, trene litt, er ting som gjør det lettere å fikse livet, mestre en tøff jobb osv. At å være i bevegelse er godt for psyken, men å være et helt vanlig menneske som driver med ekstremsport er i overkant.

Ofte blir jeg litt fnisete av alle topptur eller after ski-bildene på SoMe der det klinkes i cava og rødvin i bøtter og stett. For etter en lang skitur eller en tøff topptur har du virkelig fortjent ei lita flatfyll sammen med venner. Først yte, så nyte, er det norske evangelium. Vi setter oss ikke til på en vanlig dag og spiser kake, det tar seg ikke ut.

Som sagt, jeg er ikke motstander av mosjon. Jeg går tur. Jeg elsker å gå, kan gå i timesvis.

Men å klatre opp på ett fjell, bade i isvann, nei takk. For meg er dette selvplaging og farlig. Nei, gi meg en gåtur langs 5th Avenue i New York. Det er en fem timers gåtur fra Central Park like til Washington Square Park, og det finnes kafeer og spisesteder underveis der man kan ta en pause, og ikke minst butikker. Når jeg er i NYC kan jeg gå 30 000 skritt hver dag. Det er sunt, givende, lærerikt og inspirerende.

Duppe stumpen i iskaldt vann på Bygdøy eller på Træna whatever er for meg helt meningsløst. Og jeg orker ikke høre om eufori og lykke i den sammenheng, ingenting slår å sitte på en kaffebar på Manhattan og se elven av mennesker gli forbi. Det er ren magi. Eller se Manhattan Skyline i kveldslys, det er søstera til Lofotveggen lekkert lyssatt. Ikke et vondt ord om Lofoten, men hvorfor skal man opp på toppene, de er jo så fine på avstand.

Godt nytt år alle sammen. Sees i kommentarfeltet.