Ku kan du være sjøl, Jenny Klinge!

Den største blinde flekken majoriteten lider av er at de tror de har rett til å dele ut privilegier til minoriteter når de selv synes tiden er inne. Opp igjennom historien har modige aktivister fra minoriteter banket på samtidens dører så lenge at de har sett seg nødt til å sparke dem opp. Og takket være noen liberale medlemmer av majoriteten har de fått lov å bli i rommet. Gang på gang kjempes kamper, og langsomt blir alle ting til. Konsensus forandres, dette mener vi nå, hit, men ikke lenger. Da er det ut å kjempe igjen. Det er alltid en jobb å gjøre, og alltid en liten sti eller en åpen vei som blåser igjen. Ingen seire varer for evig.

Kampen for menneskerettigheter er kamper som aldri tar slutt.

Som sagt, det er alltid en jobb å gjøre. Majoriteten sier, hysj, nå har dere fått alt dette, det er nok nå. De store sjøslagene om hvem som skal få lov til å komme inn i rommet har pågått i all tid, og pågår fremdeles. Nå står kampen om hvem det er som har rett til å definere seg som kvinne eller mann.

I Debatten på NRK forleden ble vi bedt om å gå ut i fjøset for å forstå hvordan alt henger sammen biologisk. Mamma-kua føder kalver, det gjør ikke pappa-oksen, og hvem bryr seg om hva pappa-oksen føler seg som, han kan aldri bli mamma uansett hva han føler. Og har man vokst opp på bondegård er det slik det er, med full respekt, men ku kan du være sjøl, Jenny Klinge!

Jeg vokste opp på bygda. Jeg var ofte i fjøset og har sett kalver bli født. Bygda var nådeløs på 60-tallet da jeg var barn og etter hvert ble ungdom. På bygda skuer man kua på lua. Så jeg rømte til storbyen og trodde jeg var reddet. Hvor feil kunne man ta? Ja, jeg traff likesinnede, men å være homo var kriminelt. Men vi krummet nakken og gikk i flokk mot samtiden, og vi vant fram. Skritt for skritt. Verden er til for å forandres. Vi ble sluppet inn i rommet. Og vi ble etterhvert nesten likeverdige med majoriteten, som slapp oss inn i rom som tidigere kun hadde vært for dem. Og vi bøyde hodet og takket.

Vi fikk på plass partnerskapsloven med hyl og skrik og jammer. Så ville vi gjerne få lov til å gifte oss, men da skrek de som tidligere hadde kjempet med nebb og klør mot partnerskapsloven at «nå har dere den vel fungerende retten til partnerskap» så nå må dere gi dere. Men vi vant fram atter en gang. Og vi vinner stadig fram takket være at vi aldri gir oss. Og jeg vet, og du vet, Jenny, at vi kommer til å vinne denne også. Og det er vel derfor du ser deg nødt til å trekke debatten ned på fjøsnivå når du går tom for empati og argumenter?

Ja, kua føder kalver etter at oksen har levert varene. Helt greit. Og hva kua og oksen føler seg som vet ingen.

Dyr, tror jeg, lever ikke med bevissthet om sitt eget liv og egen død. De trenger mat og omsorg som oss for å kunne overleve. Men vi er ikke kyr, vi er mennesker, ulike individer med følelser. Vi fødes, vokser, endres, utvikles, mottar impulser og leter etter identitet, et ståsted i en vanskelig og ofte forvirrende verden. Selv er jeg en homofil cis-mann som aldri har vært noe annet enn det, selv om jeg spilte heterofil i noen år fordi jeg trodde jeg ikke ville bli tatt i mot om jeg sto fram. At jeg ikke ble det av egen familie og menighet da jeg endelig gjorde det er en annen historie.

Så la oss gå ut av fjøset, Jenny.

For det første, ingen betviler biologien. Ingen nekter deg å si hva du vil. Ingen har sagt at du ikke får kalle deg mor, kalle melken i puppene dine for morsmelk, overhodet ingen pålegger deg å kalle deg cis-kvinne, og det er ikke sant at FRI løper rundt i barnehager og småskole og forsøker å lure små barn til å tro at de er født i feil kropp. Det er heller ikke sant at det første transpersoner tenker på er å oppsøke garderober og andre steder der kvinner er sårbare for å trakassere eller voldta. Å innføre et tredje kjønn er heller ingen trussel for kvinner eller menn, og det fratar ingen noen som helst rettigheter.

Det er altså noen som ikke føler seg hjemme i de to kjønnene som for øyeblikket finnes.

Kan det være så vanskelig å slippe dem inn i rommet, la dem få leve et fullverdig liv der de respekteres og har samme rettigheter som alle oss andre? Som voksen homo og feminist er det svært skuffende å se hvordan denne debatten om menneskerettigheter og likeverd polariseres og styres av stråmenn og sirkelargumentasjon der myter spres som fakta.

Jeg har blitt filleristet av feminister som har bedt meg dra til helvete og enda lenger fordi jeg er mann og ikke skjønner en dritt av hvor utsatt kvinner er. Til dere har jeg å si; jeg har ligget på fortauet i Akersgata med tennene slått ut, kløvde lepper, brukket ribbein og ropt om hjelp, og da politiet kom flirte de og sa: «Dette kunne du ha sluppet om du hadde vært en skikkelig mann, og ikke en sånn en!» Og det bare fordi jeg så gjerne være den jeg er i en tid da dette ikke var tillatt.

Men vi tok kampen, og majoriteten slapp oss inn.

Vær aktivist, vær feminist, alle skal med, nå er det vår tur. Ingen er fri før alle er fri, Jenny! Og hvor lenge skal vi fortsette med å gjøre det vanskeligere for de mest utsatte?