Majoritetens største blinde flekk er at de alltid har en hang til å definere minoritetene. Først brukes det lang tid på å anerkjenne og akspetere de som er annerledes, så begynner massiv hersketeknikk som går ut på å fortelle minoritetene hvem de er eller bør være for at de skal kunne være fullverdige borgere i det Norgeslandet de har valgt eller er blitt tvunget til å flytte til.
Her i Norge skal du leve etter noe som kalles norske verdier, og du må tåle å høre spørsmålet: Men hvor kommer du egentlig fra, selv om du er født her. Hva norske verdier er vet jeg ikke, og hvor viktige de eventuelt er vet jeg heller ikke. Minoriteter får hele tiden høre at de må tilpasse seg, blende inn, adaptere det nordmenn driver med, men om du tar litt for stor plass, blir for mektig eller hevder at du ikke føler deg norsk er hundre og ett ut.
Som samisk homofil mann som er født i og bor i Norge har jeg ingen slik norskhetsfølelse.
Ja, jeg er glad for å ha norsk pass og statsborgerskap, lykkelig over helsevesenet og alt annet som fungerer, takknemlig for det gode livet jeg lever her, jeg yter og nyter som man skal i et demokrati, jeg kan stort sett si og skrive hva jeg vil uten at jeg blir hentet av en svart bil på nattetid og forsvinner, men uansett hvor dypt jeg graver i sjel og hjerte så finner jeg ikke noe jeg kan ligne på en særnorsk verdi eller følelse. Jeg går ikke på ski, er ikke opptatt av sport, spiser ikke taco hver fredag, liker ikke lutefisk eller pinnekjøtt, men jeg oppfører meg som folk, følger lov og rett, og sier til og med tusen takk til fremmede som serverer meg mat eller sitter bak kassa i matbutikken, selv om det ikke er en norsk verdi.
Men majoriteten prøver ofte å definere meg.
Som same skal jeg ikke sutre. Ikke klage. Som same må jeg tåle å bli ledd av når jeg går i kofte, høre dårlige samevitser og bli joiket Mattis Hætta-joiken etter på Karl Johan. Som same må jeg tåle at de som «bare elsker det samiske» synes jeg er en eksotisk gjenstand i såååå vakre klær. Kan jeg kanskje joike litt for dem? Jeg står der og føler at jeg er en slags installasjon på en utstilling, så derfor har jeg sluttet å kle på meg samekofte i mange sammenhenger. Jeg må også tåle at majoritetssamer mobber meg fordi jeg ikke er helt «ekte» same, og må tåle å høre «hvorfor går du i kofte du som ikke snakker samisk». Majoriteter i alle størrelser og fasonger tillater seg selv faktisk å definere mindretallet uansett hvor sårbare og traumatiserte de selv måtte være.
Som homo, eller homse, som jeg liker å kalle meg blir jeg også definert og begrenset. Majoriteten synes homse er et stygt ord, et ord vi ikke bruker lenger, og ber meg om å slutte å bruke det. Skjønner jeg ikke at jeg snakker meg selv ned? Når jeg ber om at majoriteten vennligst bør slutte å være krenket på mine vegne får jeg høre at jeg er utakknemlig og høy på meg selv. Homse ER et stygt ord, basta!! Vel, jeg kaller meg selv hva jeg vil, det er mitt rett! Homse, soper, skeiv, queer, bøg, wa ha ha.
Som homo må jeg også tåle at kvinner ber meg om råd om kjoler og hårfasonger, sminke og håndvesker. Du som er så flink til å kle deg, som er…he he….hva synes du om denne kjolen, ser jeg feit ut? Ja, det gjør du, neida, sier jeg da. Spør de homsene som driver med denslags, de er på tv helle tiden og forteller om dine farger er høst eller vår, jeg synes du er fin uansett, baby. Jeg er ikke stylist bare fordi jeg er homo, tiden da homsene la håret på hverandre er forbi. Du altså, fniser damene.
Kirken prøver også å definere meg. Er du ikke glad for at du kan få gifte deg med mannen din her hos oss?
Nei, jeg tenker ikke å gifte meg, og i hvert fall ikke i kirken. Jeg bryr meg ikke om kirken, og vi homofile er ikke en gråtkvalt gjeng som har sittet på trappa deres og skrapt på døren i hundrevis av år. Men flott for de som ønsker seg et kirkebryllup, but not this queen. Gud, så frekk og utakknemlig du er, sier majoriteten da. Ok, jeg får vel bøye nakken ydmykt og takke, og glemme alt kirken har gjort mot oss i hundre tusen år, greit det, det er dere som definerer hva jeg skal føle. Men jeg har altså ikke et religiøst bein i kroppen, so sorry.
Her om dagen skrev debattredaktør Ahmed Fawad Ashraf kronikken «Norsk nok for de svina» i egen avis, og responsen lot ikke vente på seg. Tidligere kultur og likestillingsminister Abid Raja sto i Debatten og var svært indignert over at en redaktør med pakistansk bakgrunn ikke lenger orket å definere seg selv som norsk. For norsk må man være, norsk må man føle seg som om man skal bo i Norge. Hvorfor må man føle det? Kan ikke folk få føle seg som det de selv vil? Ingen skal tvinges til å sverge troskap til følelser, brunost, skiløyper, toppturer og dårlig og usunn taco. Enig med debattredaktøren! Vær hva du vil!Føl hva du vil. Eller kan man ikke bare være mange ting samtidig?
Selv er jeg mer enn homo nok for de svina! Same også! På tide å ta makta tilbake!