Du ser det best i kveldinga, når dagsnytt 18 og Debatten er gått av stabelen, og gutta boys og jentene girls har rigga seg til med vinglass og kalde hipster-øl på Twitter. Da samles de som vet best her i verden til dagens oppsummering av ståa i SV, Rødt, Ukraina, NATO, siste viktige utspill om kansellering i den hysteriske kulturblekka Subjekt, ja stort sett. «Det lille vi» slår seg på brystet, harselerer over oss mindre begavede, alle idiotene på venstresiden som ikke skjønner en dritt, klukk klukk i den økologiske vinen, hei hei, lizzom.
Jeg våger meg aldri inn i de gemakkene, for er det noen som driver med kansellering så er det denne gjengen av gullpenner og andre adelige og nyslåtte riddere. For dette er folk med tilgang til de fleste mikrofoner og plattformer og deres disipler som samler seg til kveldssamling for å sette dagsorden og for å sukke over hvor tøft livet på internett er blitt.
Heldigvis er denne digitale tiurleiken noe som går folk flest hus forbi, for dette er et smørgåsbord for de innvidde som hver og én har sin analyse om hva som skjer i verden, et slags ekkokammer for viderekommende.
Men det er jo viktig å mene, sier du? Ja, det er viktig å mene, viktig å delta. Og ikke minst, lytte.
Men denne gjengen er ikke interessert i andre vinkler enn sine egne, og vil nesten alltid bare lytte til én stemme, sin egen. Og småkongene med sine hoff samler seg om seg selv og sine lydige disipler, og latterliggjør alle andre so måtte forville seg inn på privat ytringseiendom. Jeg mener faktisk denne gjengen er en trussel mot den frie ytring og et åpent demokrati. Vi kan ikke ha et samfunn der de meste privilegerte og ressurssterke er de som setter dagsorden. Det snakkes alt for mye om, og ikke med.
De samme menneskene sitter i de samme debattprogrammene om og om igjen, og selv om vi vet hva de mener inviteres de stadig tilbake for å gjenta det de alltid sier. Slik parkeres de fleste debatter, og vi kommer ikke videre.
I stedet for å hyle opp om at venstresiden ikke tør å ta debatten om Eu, NATO eller hva det måtte være, hva med å invitere til en debatt om disse temaene? Hva med å slippe oss som kanskje har noe å melde inn i ekkokammeret? Vi er nødvendigvis idioter alle som en, venstrevridde fjols som rir gamle kjepphester bare på trass. Det kunne jo hende vi tenker noen kloke tanker om veien videre? At vi skjønner at sikkerhetspolitikken må endres, at det er klokt å være i NATO, at tidligere politikk kanskje ikke lenger stemmer med tingenes tilstand?
Men det er kanskje bedre å møtes til tiurleik i kveldinga, skåle med de vi kjenner, de vi liker og gjerne vil bli likt av, for ikke å si, de det lønner seg å bli klappet på skulderen av? For som Bjørneboe skrev: Tenk møte på hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene. Det lille vi, lizzom.