SVEN HENRIKSEN

Speil er ikke lenger hva de var.

Del denne artikkelen

Da den danske forfatteren Karen Blixen hadde spist middag med film-ikonet Marilyn Monroe og hennes mann, dramatikeren Arthur Miller i New York og sminket av seg etter en vellykket aften med det mennesket hun ønsket mest av alt å møte på sin reise i Amerika, sukket hun og sa: «Speil er ikke lenger hva de var.»

Ja, vi møter alle aldring på hvert vårt individuelle vis.

Som mann er jeg like forfengelig som mange kvinner. Jeg tar ansiktsbehandling, fotpleie, kjøper dyre kremer, drikker ikke alkohol og røyker ikke, og alt dette gjør innpakningspapiret mindre skrukkete. Nei, jeg er ikke redd for skrukker eller livet selv, jeg lever det til fulle, men jeg ønsker å se så bra ut som mulig, særlig etter at de mørke rommene på innsiden er luftet ut. Det har tatt nesten et helt liv.

Vi skal eldes med verdighet, sier de rettroende.

De rettroende er som regel unge kvinner som ikke har begynt å se skygger av alderdom eller opplever at jevnaldrende begynner å dø. Verdighet og alderdom er ikke de to tingene som er lettest å få til å fungere sammen, fordi alderdommen er for mange et uverdig og vanskelig sted å plutselig befinne seg. Ofte blir gamle mennesker bare et tall i et vanskelig regnestykke som ikke går opp fordi budsjettet har for mange umulige poster og pengene ikke strekker til. Jeg har sett egne slektninger miste verdighet i siste fase av livet, og blir sint av en romantiserende floskel som at vi må eldes med verdighet.

Ja, vi lever i en tid der utsiden ofte er viktigere enn det som finnes på innsiden.

Og mange tjener store penger på folks ønske om ikke å forfalle. Jeg ser ingen problemer med å pynte på fasaden om man har penger og lyst til det, og jeg orker virkelig ikke å moralisere over de som gjør det. Det handler om frihet til å være den man vil, og ingen skal trues til å eldes med verdighet om man føler seg dritt med eget utseende. Du kan faktisk være et oppegående mennesker selv om du har løftet litt på panne og øyelokk eller fjernet en av tre dobbelthaker. Men om dette blir en mani, et evig ønske om å reparere hver minste lille ting er vi over i et annet og farligere landskap.

Forleden kveld satt Sophie Elise Isachsen i studio hos Anne Lindmo og fortalte om sitt opphold på rehab etter å ha havnet dypt inn i misbruk av beroligende piller. Det er i for seg flott at et menneske som har fler følgere enn VG står fram med sin historie, at dette kanskje kan være et eksempel til etterfølgelse.

Men fem uker? Og vips, dette er liksom bare et stykke tung tid som nå er tilbakelagt? Jeg tror ikke det, virkelig ikke. Og det var noe trist over hele intervjuet. Hvorfor spurte ikke Lindmo om det kanskje var bitte litt for tidlig å gå ut i primetime fjernsyn å konkludere med at dette var over? At det ikke var mer pressedekning hun trengte, men gode venner, trygghet, hjelp, hvile og ro?

Det er Sophie Elise’s selvklare rett til å stille opp på de tingene hun blir tilbudt, ingen skal nekte henne det.

Men når NRK nettopp har kjøpt inn podcasten hennes, og denne vonde historien følges av noe som egentlig er en lansering av nevnte produkt så skurrer det i mine og tydeligvis manges ører. For å krysse en slik lansering med sosialpornografisk snylting på personlig ulykke er noe statskanalen burde ha holdt seg for god til.

I sommer satt jeg på et fly ut av landet. Rundt meg satt en venninnegjeng som skulle til «syden».

De så alle ut som små kopier av Sophie Elise. Falske øyevipper, falske negler, påmalte øyebryn, tilsatt hår, alle uniformerte i hvite joggesko og pastellfargede klær, fyldige rosa lepper og triste blikk. Kanskje de gledet seg til en uke på Rhodos, jeg vet ikke, men det så ikke slik ut. For for de aller fleste er det en umulig drøm å se ut som Sophie Elise, så mange penger og sponsorer har ikke de fleste unge jenter. Så denne drømmen som selges kan kanskje føre til stor problemer for mange når de ser den gå i knas foran speilet på pike og gutterommet.

Sophie Elsie er rollemodell for unge jenter og yngre kvinner, og hun forsvares med nebb og klør av alt for mange unge jenters mødre. Fordi det er «så tøft å være Sophie Elsie» og det er stygt å mobbe henne. Nei, ingen bør mobbes, jeg mobber henne ikke i denne teksten.

Jeg syntes synd på henne der hun satt i studio hos Lindmo og skalv i stemmen, med et ansikt fratatt all mimikk. En ung jente, ennå ikke fylt tretti år, et menneske som har delt alt med oss, som lever i en evig realityserie. Men reality er ikke det samme som virkelighet. Livet skal leves også når lampen på kamera ikke lyser rødt og spotlightene er slått av. Det er da vi møter oss selv foran speilet og kan tenke noen tanker om verdighet. Det burde faktisk NRK også gjort.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.