Jeg ble den du sa jeg var.

I dag leste jeg et dikt av Sumaya  Jirdi Ali. Slutten traff seg så hardt at jeg måtte ta på meg skoa og gå ut i svarte dagen her i nord for å gå av meg angst, gråt og raseri.

var det galt av meg å være der?

hva er det med meg som provoserer?

og fordi du har sagt noe om handlingen,

ikke mennesket, kan du si:

jeg tror på tilgivelse

jeg tenker mye på ham

er han også innlagt?

Hvordan virker rasisme, trakkassering og mobbing? Jeg vet det fordi jeg har opplevd det selv i så mange år. Ikke rasisme, men mobbing og trakassering. Du krymper, blir mindre og mindre. Du stenges inne i deg selv. Det finnes ingen vei ut. Ingen dører, ingen åpne vinduer. Til slutt blir du den de sier at du er. Den de vil at du skal være.

Du slutter å snakke. Du slutter å spise. Du går ikke lenger ut. Du blir fange av et tankespinn andre har satt i gang i hodet ditt. Hvorfor gikk jeg ut? Hvorfor dit? Hvorfor, det er så mange hvorfor. Årene går. Du er til slutt så liten at ingenting spiller noen rolle. Du strekker ut en arm, en finger, du slår på en lampe, setter et vindu på gløtt. Menneskene er der ute et sted. Men du er ikke klar til å møte dem riktig ennå.

Så en dag av sol og håp våger du deg ut. Du tenker at alt er glemt. De vet ikke lenger hvem du er. Du glemmer at det bare er i hodet ditt du har krympet til noe så lite at ingen ser deg, men du er fremdeles den samme på utsiden.

Du går til menneskene med håp om bli tatt i mot. Kanskje med noe større enn håp? En overbevisning om at du er en av dem? For du er jo det, egentlig, etter alle disse år. Jo, du er det.

Men verden er en utkrøpen rakker, den går både fremover og bakover samtidig. Og begge versjoner av virkeligheten finner deg. Og du smiler glad og lettet, og du skjelver vantro og livredd.

For en del av verden sitter fremdeles nede i den mørke kaninhølet med spisse tenner og privilegier på tungespissen, den selvfølgelig retten til hersketeknikk, fornedrelse og akk og ve, humor! For det er jo alltid bare en spøk!

Da jeg i sin tid søkte Statens Teaterhøgskole for å kunne bli skuespiller sa en mann som er sn svært anerkjent skuespiller i dag: «Du skjønner vel at du ikke har sjans i helvete til å komme inn her, du ser jo et som en kræsja same i tryne!» Den setningen tok sikkert fra meg tjue år av livet mitt. Han holder fremdeles på slik. Og ingen sier i fra. Da jeg selv prøvde på å ta igjen, ble en rekke viktige dører stengt for meg øyeblikkelig.

Under innspillingen av en reality-parodi var jeg en av 24 nisser. Da møtte jeg på en annen av samme sort. «Jasså!» brummet han spotsk i skjegget «er det homo-nisser her? En skikkelig rumpe-nisse?» Jeg prøvde å ta det opp. Ikke bry deg om det, han bare er sånn. Alle vet det.

Sumaya skrev et dikt. Hun er først og fremt modig. Men mot har sin pris.

Nå ligger hun inne, mens ledene skribenter hevder at nå må vi ikke sette alle hvite menn i gapestokk. Folket mener fylla har skylda, for rasisme finne ikke i Norge. Det vil bli litt for mye å ta innover oss. Selvfølgelig skal vi ta rasisme på største alvor, sier de samme folka. Men hva skal til for å kjenne igjen rasisme når selv en replikk som «Javla muslimhore!» mens du drar en vedkommende etter håret, eller «Du er for svart til å være her!»  nødvendigvis ikke er noe å bli så krenka over? Vi kan jo liksom ikke se rasisme overalt, det vil jo vanne ut begrepet og stå i veien for en viktig debatt?

God bedring, kjære Sumaya Jirdi Ali.