Ja, hva faen gjør vi med fedmeepidemien?

Da jeg var syv år begynte pappa å kalle meg «Tjukken». Og på skolen sang guttegjengen «Og faren til Sven tok grisen igjen», mens de lo en høy spottende latter.

Så siden jeg var syv år gikk jeg hver eneste dag en med en hellig overbevisning om at jeg var både stygg og feit, selv om bilder fra ungdom og tidlig voksenliv forteller at det ikke er sant. Jeg var en vanlig slank og en over middels vakker ung mann. Først da jeg fylte femti sluttet jeg å hate meg selv og kroppen min.

Litt for mange mennesker tror det er greit å kommentere andres kropper.

«Du har jo ganske velskapt og fin kropp, synd med den magen.» sa en produsent med et teater til meg for noen år siden. «Å, du er så liten og brei!» sukket en kostymedesigner oppgitt da jeg ikke kom inn i en dress hun ønsket at jeg skulle bruke.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sitter og grått i garderoben etter å ha vært på kostyme-prøver der de slanke gutta smetter inn i elegante dresser eller hva det skal være, denne tynne gjengen kjekke som ikke svetter, som kan kle på seg hva som helst og ser bra ut, mens vi som ikke kan det får høre «Du burde kanskje bevege deg litt mer?»

Jeg kommer fra en familie av mennesker som ikke er særlig høye eller langlemmede.

Vi er små og ja, litt breie, og har anlegg for å legge på oss uansett hva vi spiser eller ikke spiser. Jeg beveger meg mye. Jeg går mye. Går i timesvis, ofte. Men jeg løper ikke, klatrer ikke opp på fjelltopper, og jeg spiser stort sett sunn hjemmelaget mat, men jeg veier noen kilo for mye. Ikke så mange, men jeg er altså ikke det man kaller slank, og i noen øyne er det et bevis på at jeg ikke tar vare på meg selv.

Når jeg ser på bilder av meg selv som ung, vakker og tynn ser jeg rett i mine egne triste øyne.

Dette redde vikende blikket, et ulykkelig ungt menneske som er påført smerte av omgivelsene. Og det sitter i fremdeles.

Men jeg er voksen nå, jeg står foran speilets kalde avslørende flate og tar en vareopptelling og tenker, du er faen meg en vakker aldrende mann, Henriksen! Tenk på alt du har overlevd av smerte, mobbing, fysisk vold i barndommen og ungdomstiden, rusmisbruk og flatfyll, og her står du med litt for stor mage og kjenner en stor vidunderlig ro inni i deg!

Og jeg tenker at alle vinflasker, knyttnever, kokosboller og kanelsnurrer, iskrem og vaniljesausmugger har tatt deg dit jeg er, jeg er endelig fremme ved det mennesket jeg skulle bli, og det er faen meg så jævlig bra at det er bare å gi styggen på ryggen et spark mitt i trynet. Fuck off, styggen!

Ja, det er mulig at folk blir feitere og feitere.

Ja, det er sant at folk sitter for mye, går for lite, drikker for mye, spiser feil mat, men ta nå å send regningen til de som pusher all den billige dritten vi trøkker i oss. Du må jo ha bind for øynene for å komme deg helskinnet forbi kassa i matvarebutikken der julemarsipan og «ta tre betal for to Firkløvere» hvisker innsmigrende til deg.

Verst er det for småbarnsfamilier som har dårlig råd som må kjøpe junkdritten som vi litt mer etablerte kan styre unna. Men ikke kom til meg med en fuckings fedmeepidemi, og ingen skal skrive ut mosjon på blå respekt til meg, og slutt å mobbe folk som er for tjukke eller for tynne, vi er som vi er, og lykken bor ikke i badevekta, ikke i speilet heller. God jul.

Foto: Pål Laukli