I dag tenker jeg på den eldre kvinnelige feministen som står i demonstrasjon 8.mars med en parole der det står: «DET ER UTROLIG AT JEG FREMDELES MÅ KJEMPE MOT DENNE JÆVLA DRITTEN!»
Men vi vet det så godt; ingen seire er vunnet for alltid, nye mennesker fødes inn i verden, og sporene etter kamper og tidligere seire blåser igjen. Diskriminering og homofobi tar seg av og til en bitte liten blund, men de forsvinner aldri. Når du minst aner det dukker de opp. I går skjedde det i min lille hjemby Mo i Rana.
Jeg gikk nedover gågata i søvnige Mo i Rana. Tre gutter i tretten fjortenårsalderen passerer meg. Så hører jeg latteren deres, og så: «JÆVLA HOMO!!!» Jeg stanser. Hæ, tenker jeg, virkelig, hæ?? Hørte jeg riktig? Så roper de igjen. «JÆVLA HOMO!!!!» Denne gangen med en hånlig latter i etterkant. Jeg snur meg og ser på dem med wtf-blikket. De gjentar de to ordene enda en gang. Da går jeg mot dem og roper: «HOLD KJEFT, JÆVLA DRITTUNGER!!» Og da løper guttene oppover trappa til Kinoteateret så fort beina kan bære dem.
Jeg kan sikkert bare le av det. Jeg kan riste på hodet. Jeg kan bli rørt over at dette spøkelset fremdeles har overlevd. Men nei. For nettopp går hørte jeg på radioen at Uganda innfører dødsstraff for homofili. Dødsstraff! Og her i privilegerte, åpne, frie og fredelige Norge går ungdom og roper «JÆVLA HOMO» til voksne menn som har vært ute i homokampen noen hundre stormnetter og dager?
Nei, jeg ler ikke, jeg rister ikke på hodet, jeg finner meg rett og slett ikke i det.
For helt plutselig er det blitt lov å trakassere oss igjen. Helt plutselig står en mann og skyter på oss utenfor et utested i Oslo i fjor sommer. Ja, PST har konkludert med at det var oss homofile som var målet for terroren.
Vi vet også at transpersoner er den mest utsatte av minoriteter. Og debatten om oss hardner. Plutselig er det blitt komme il faut å si: «Må dere mase så med denne legningen. Det er nok nå!» eller «Hvorfor PRIDE? Dere er jo akseptert nå!»
Er vi? Er vi virkelig akseptert når guttunger roper JÆVLA HOMO etter oss på gaten? Når små unger roper HOMO til hverandre allerede i barnehagen?
Nok en gang skal majoriteten sette standard og grenser for hva vi homofile bør gjøre og føle, bestemme hva vi ikke må styre så mye med, eller hva vi ikke trenger å hisse oss opp over, til og med hva vi ikke behøver å bli såret over. «For det må jo være lov å føre en saklig debatt om Pride» sier folk. Ja, kjør debatt. Men hold den saklig da!
Så tilbake til gutta i gågata.
Hvordan ville du som forelder reagert om du fikk vite at det var ditt barn som løp rundt og mobba folk på åpen gate? Ville du reflektert over hvorfor? Hvorfor nettopp ditt barn ble homofob? Hvorfor du kanskje ikke har tatt den viktige samtalen om at det i et fritt åpent demokrati er en rettighet å være den man vil, elske den man vil, og tro på det man vil? Mulig du har gjort deg mange refleksjoner, og vi vet alle at ungdom ofte tøffer seg for hverandre når de er sammen. Og statistisk sett er en av de tre guttene som ropte etter meg i går selv homofil.
Så fortell ungene at ingen er som alle andre. Det er ikke du som forelder heller. Og for syv tusende gang: Ingen er fri, for alle er fri.Og snart er det PRIDE over hele landet. Still opp, ellers Roper jeg «JÆVLA HETRO!!!» i gågata.
Én kommentar
I find this depressing and disturbing that these attitudes persist in society, not only in Norway but everywhere, it is the eternal pendulum, we must never stop to fight these attitudes against prejudice and hate crime wherever and whatever the context is!