Å tørre der andre tier.

I går trykket svenske Aftonbladet en artikkel som er så nær karakterdrap av Sylvi Listhaug det er mulig å komme.

Den norske innvandrings og integrerings-ministeren fremstilles som en iskald og kynisk medieperson som kjenner alle PR-triksene, men ikke aner noe om politikk.

Aftonbladet konkluderer med at hennes besøk i Stockholm viser hvor lite skikket hun er som minister for det feltet hun er satt til å styre over.

Sylvis egen fortelling om Sylvi handler om at hun er en av de få som tør der andre tier, hun er en av de som ser der andre er blinde, hører der andre er døve.

Hun selger sitt produkt som er henne selv.

Og om noen skulle ha innvendinger eller klage på produktet så sier hun enten: «Det har jeg respekt for, men jeg er ikke enig!» eller «Hvorfor er dere så opptatt av meg, kan dere ikke heller bry dere om hva jeg faktisk sier?» Det er bare det at Sylvi sier de samme tingene om og om igjen, og vi blir kanskje litt lei av å høre på.

Det er mange som tør der andre tier.

Jeg tør å si at Sylvi lyver. Hun lyver om det hun ser og av det hun hører.

I Rinkeby møtte hun et stille og rolig torg i solskinn, med boder og grønnsaksmarked, og en masse hyggelige mennesker som var møtt fram for å snakke med henne om andre ting enn det Sylvi selv ville snakke om.

Folket i Rinkeby, som plages av høy arbeidsledighet og trangboddhet ville fortelle den norske ministeren at nå er arbeidsledigheten blant unge mennesker gått ned med 30%, og at det skal bygges 50 000 leiligheter for å lette på trykket i boligmarkedet i forstaden.

Men Sylvi ville ikke høre på det øret der hun sto og scannet torget for noe som kunne få hennes bange anelser bekreftet.

Men det skjedde ikke. Ingen masseslagsmål eller skyting, ingen trakassering eller tafsing, bare et helt vanlig torg som i en hvilket som helst forstad i verden. Intet å melde selv om Sylvi hadde ekstra god tid siden hennes svenske kollega hadde avlyst møtet med henne.

Så Sylvi må sette seg på flyet hjem igjen, litt skuffet dog, men før hun går til ro stiger hun til tastaturet, eller er det Espen – og poster at turen til den svenske hovedstaden var svært givende.

Og til «dere som prøver å hysje ned alt det som skjer i Sverige, her er en link om hva som skjer når de mørke kreftene tar over når mørket kryper på!» fulgt av en noen måneder gammel videolink om en skyteepisode og et bilde av en blodig trapp som kunne vært tatt på Fauske eller i Lillestrøm, men som tilfeldigvis var fra, hör o häpnad, Rinkeby.

Ja, Sylvi tør der andre tier.

Men å «tørre der andre tier» er å si i fra når konsensus er på ville veier. Det er å rope høyt når keiseren ikke har klær på selv om alle klapper for de vakre tekstilene.

Men det er ikke det Sylvi gjør. Hun peker på noe som ikke finnes, ikke på den nakne sannhet, men på en grelt sminket fortelling som Sylvi har skrevet helt selv.

Men det er en innsmigrende og beroligende fortelling, fordi den har skurker som ikke ligner på oss og helter vi kan identifisere oss med. Og den er så deilig å tro på fordi den fratar oss ansvar og plikt til å bidra og være solidariske. Og ikke minst, Sylvis fortelling får de av oss som tror på henne til å sove bittelitt bedre om natten.

For det er ikke oss det er noe galt med, det er de andre.

Så egentlig er Sylvis fortelling genial. Den er som 9 av 10 filmstjerner bruker Lux Sepe. For hvem vil ikke være filmstjerne.

Og Sylvi gir oss denne drømmen.

Stem på meg, hør på meg, dyrk meg, så skal ingenting ondt skje. Men jeg skjønner at du er redd for din egen og dine barns fremtid nå når alle disse lykkejegerne flommer inn over grensene.

Jeg er redd jeg også, sier Sylvi, både for meg selv og mine egne barn og øynene blir blanke i kamera.

Og hylekoret sukker og lukker øynene, folder hendene mens St. Sylvi messer.

Og natten kryper på, det er noe som klør og smerter et sted bak på ryggen, men armene er ikke lange nok til å nå det stedet der det gjør som vondest. Og vi står opp, titter inn til barna som ligger med røde roser i kinnene og sover trygt, vi gløtter ut gjennom gardinet. Går tilbake til sengen, men søvnen vil ikke finne oss. Ikke i natt heller.

Derfor er det livsviktig å tørre der andre tier.

For det er mye sånne som Sylvi og hennes kumpaner tier om. Og det finnes så mange fortellinger, og Sylvis er bare en av dem.

Så tør der andre tier. Tør for deg selv. Tør for dine barn. Dine barnebarn. Tør for de som ikke er født. For de som skal leve her om hundre år.

Ps. Til deg som har lest helt ned hit, ja, det finnes problemer overalt, i Rinkeby, på Stovner, på Frogner og i Vadsø. Ingen grunn til å stikke det under en stol.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *