Det er en scene i «Dinas Bok» av Herbjørg Wassmo som har bitt seg fast i meg.
Dinas stemor fra København, som opplever sin første vinter i Nord-Norge. Helt uforberedt på mørketid, kulde og folkelynne blir hun paralysert av en dyp vinterdepresjon som tar fra henne lysten til å leve. Så plutselig kommer det veldige lyset, våren, og en morgen går hun ut i hagen og ser små grønne skudd på et tre. Hun slår armene rundt det lille syrintreet og holder det hardt mens hun begynner å hulke sårt.
Det er en slik morgen nå. Jeg sitter ved bordet mitt ved vinduet og ser det veldige lyset flomme inn i rommene.
Det er alt for tidlig med grønne skudd på trærne, og jeg står ikke og hulker sårt ved syrintreet i egen hage, men jeg skjønner denne karakteren i romanen til Wassmo så forbannet godt. Du får en følelse av å ha overlevd noe alvorlig hver gang året snur og sola kommer tilbake. Akkurat nå dupper hun over fjellkanten og får den nedsnødde hagen til å gnistre, og uthuset der ute blir intenst rødt. Fuglene på brettet kvitrer fornøyd og nipper i seg solsikkefrø. Ja, det er så man blir helt lyrisk og språkblomstene renner ut av fingertuppene, sendt av hjertet uten at hjernen har vært involvert med sin kritiske rødpenn.
Jeg er jo en slags nordlending med far fra ei sjøsamisk fjellbygd i Troms, men hadde mor fra Telemark, så jeg er vokst opp der nede i sør. Nå har jeg bodd i nord i tretten år, og venner meg aldri helt til mørketida, der hele landsdelen vikler seg inn i en mollstemt kokong av ullen stillhet og nedslåtte blikk. Vi hutrer gjennom gatene med lut rygg og det er langt mellom smil og småprat når vinden får trær og busker til å ligge skinnflate, og håpet bare er ei tynn stripe av rødt langt der ute i horisonten, og du tenker at i år kan lyset og våren umulig komme til våre trakter.
Men her er vi igjen, under himmelens livgivende lys.
Det er på morgener som dette jeg er evig takknemlig for at jeg bor her jeg bor og ikke i California der solen alltid skinner og årstider ikke finnes. At om et par måneder kommer den langsomme våren som plutselig og helt uten forvarsel vil eksplodere i irrgrønn sommer som slår pusten ut av brystet på oss alle.
Selvfølgelig kan den bli en trist affære i regn og iskalde dager, men det tenker vi ikke på nå som sola er her.
Vi har glemt vepsestikk og mygg, fisken som ikke biter i fjellvannet og råte i jordbærlandet og uflaks med potethøsten. Vi tenker heller ikke på kravstore sommergjester som skal fraktes rundt på sightseeing i Nord-Norge i øs pøs regnvær, eller den dårlige maten på veikroene langs E6, eller at vi sannsynligvis kaster oss på nettet for å finne et restplass til Syden, et land vi flykter til når sommeren i nord atter en gang svikter oss.
Men det kan bli bra. Ja, det kan det! Men vi vet hvor vi bor. Her tas ingenting for gitt. Og det er fåfengt å sutre over været.
Og sommeren, den svikefulle elskeren, den er alltid best på vintermorgener som i dag. Da er den en grønn, feilfri drøm av lykke, fløyelsnetter og lykkelig latter ved ripsbuskene.
Mørketida er over, jeg har ikke sagt dette på lenge, men nå sier jeg det:
Life, blessed be.