Like lenge som jeg har arbeidet i norsk kulturliv ha jeg hørt enkelte mene at kultur er noe unyttig som bør kunne finansiere seg selv, og at kunstnere som ikke overlever på det de produserer bør finne seg noe annet å gjøre.
De mest vanlige spørsmålene jeg opplever å få i selskapslivet er om jeg kan leve av å være kunstner, og om jeg mottar støtte fra staten for å overleve. Blikkene jeg får når jeg forteller at det går fint an å overleve, og at jeg ikke mottar støtte fra verken staten eller andre er litt tvilende.
Men, sier de, bør ikke Operaen og Nationaltheatret kunne overleve uten så store statlige overføringer siden det ikke er alle som bruker dem. Vel, sier jeg, jeg er overhodet ikke interessert i sport og idrett, men jeg har fått med meg at mange er det, så derfor synes jeg det er greit å være med på å betale for det.
Men hvorfor skal dette smale som nesten ingen liker få støtte for å overleve?
Jeg tenker at alle bør kunne finne noe de liker i et åpent demokrati som også ønsker å være et kultivert land å bo i bør kunne evne å tilby sine borgere et mangfoldig kulturliv, selv om det koster penger, er mitt svar.
Noen mennesker sier det rett ut, og helt uten blygsel: Jeg bryr meg ikke om kultur. Jeg går ikke på teater, opera eller på kino.
Ok? sier jeg. Så du har tomme øretelefoner uten musikk i, svarte skjermer på strømmetjenestene dine, du går ikke med klær på kroppen eller sitter i møbler, leser ikke bøker, med andre ord, du anvender eller konsumerer ingenting av det hardt arbeidene og skapende mennesker har designet og skapt?
Selvfølgelig, svarer du, men det er jo ikke kultur. Ikke det? Nei vel. Så du mener at musikk f. eks er noe som lages opp i iCloud, og ikke av mennesker. Du, bjeffer du, ikke var dum!
Når jeg leser kommentarfeltene under Subjekts avsløring av den famøse Sløseriombudsmannen synker jeg ned i et svart hull. Det som skrives der er noe av det tristeste jeg har lest på lenge, og forteller meg at kulturforståelsen hos litt for mange i Norge er på nivå som er lavere enn det jeg kunne forestille meg.
Ja, det er nesten så du tror det er parodi. Men det er det ikke. I disse kommentarfeltene blir hele kulturlivet kalt en sutrende og ynkelig gjeng som lever på statens regning uten å gi noe tilbake.
Og det verste er at ingen i dette parallelle universet forstår at de fleste av oss er høyt utdannede og hardt arbeidene yrkesmennesker, som blir fremstilt som galninger som driter maling og maler med menstruasjonsblod, og ligger på sofaen, drikker rødvin og hever stipend, og lager stygg kunst som ingen vil ha.
Jeg håper Subjekt har skribenter som kan opplyse folket om hva vi egentlig driver med, om da ikke avsløringen av den anonyme bare var for å piske opp stemningen i den påståtte andedammen?
Under hele denne pandemien har også regjeringen vist at det ikke skjønner hvem vi i kulturlivet er og hva vi driver med.
Det tok måneder før den politiske ledelsen forsto at vi er gründere, arbeidere, har egne firmaer, og at mange av oss har overlevd på en blanding av å være selvstendige og arbeidstakere. Men takket være forbundene og opposisjonen kom heldigvis økonomiske ordninger for kulturlivet på plass. Takk til Creo, LO og mange andre.
Og fremdeles, etter tolv måneder på lavbluss vet ingen i kulturlivet hvordan og hva det er mulig å planlegge for vår, sommer og høst 2021 fordi vi nevnes ikke under de evinnelige pressekonferansene der restartingen av vårt store felt er et tema.
Vi har nok en bakketopp vi skal over, så Erna Solberg i går kveld. Jeg tror ikke det var kulturlivet hun tenkte på.
Så mens vi venter kan jeg anbefale noe til dere som ikke liker kultur. Sjekk inn på Netflix å se «Pretend it’s a City!» der Martin Scorsese intervjuer Fran Lebowitz. Jeg har venner som har hatt et øyeblikk av eureka da de så den. Verden er mye større enn det du tror du ikke trenger. Og kultur kan ta deg til steder du ikke ante du trengte å besøke.
Foto: Gisle Bjørneby «Lille Eyolf» Nordland Teater 2018