Det er tidlig morgen. Justisministeren holder pressekonferanse der hun forteller at hun går av. Hun forteller at hun føler seg kneblet og at ytringsfriheten i hennes elskede fedreland er under press. Jeg sitter litt fjetret foran lap toppen og ser streamingen av denne litt surrealistiske seansen der en av landets mektigste kvinner står foran en skog av kameraer og åpne mikrofoner, og hører at dette maktmennesket føler seg, kremt, kneblet.
Justisminister Sylvi Listhaug er neppe det kan bør kalle et kneblet menneske. I løpet av alle de årene hun har vært i offentligheten har hun vel vært et av de mest intervjuede og fotograferte menneske? Hun kan media, og vet at hver gang hun blåser i hundefløyten kommer media trippende i samlet tropp. Gårsdagen var intet unntak. Selv Dagbladet satte i gang en spørreundersøkelse om det var rett eller galt (svar ja eller nei) av justisministeren å gå av, en tacky affære som gikk Nettavisens vulgære sådanne en høy gang, og toppet det hele med en lang video om «folkets reaksjon» på Sylvi Listhaugs avgang. Et kneblet menneske der altså.
Når maktmennesker mener at de er kneblet er det reinspikka hersketeknikk. Det er også en avledningsmanøver for å flytte fokus bort fra hva saken egentlig handler om.
I går handlet det ikke om knebling, det handlet om en mektig og suksessfull ministers store fall og nederlag som hun prøvde å dekke over ved å skyve familie og ytringsfriheten foran seg for dekke over at hun sto der midt i et gedigent nederlag som mangler sidestykke i norsk politikk. Og saken blir ikke bedre av at det er henne selv som hadde forårsaket den. Derfor vet hun at det er et smart trekk å flytte fokuset vekk fra seg selv, og rette skytset mot Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre som hovedfienden og fabrikere en påstand om at han og partiet har bedrevet en heksejakt mot henne og Frp.
Selv statsministeren sa i klartekst at sist uke ikke har vært en heksejakt, og det har det heller ikke vært. Justisministeren er heller ikke blitt kneblet eller nektet retten til å ytre seg. Hun har bare blir motsagt av motstandere som rett og slett har brukt sin selvfølgelige rett til å ytre seg på samme måte som justisministeren. Og det er slik ytringsfriheten skal fungere, den er en toveis ordning. Den nekter ikke Listhaug å si hva hun måtte mene, men ytringsfriheten betyr også at de som er uenige kan sette henne på plass å si at hun tar feil og kommer med urimelige og upresise påstander eller løgn.
De alle fleste debatter på sosiale medier og ellers forpestes av de involvertes manglende forståelse av ytringsfriheten og dens muligheter og begrensinger. Det mest vanlige argumentet når man motsier motdebattanter er: «Men skal ikke jeg få lov til å ytre meg jeg da?» Jo, du kan få ytre seg, men du må tåle å bli motsagt, og du kan motsi meg, og det må jeg også tåle. Dessverre følger alt for ofte den sedvanlige monologen om at folk føler seg kneblet, og at de ikke kan åpne munnen uten å bli tillagt meninger og holdninger man ikke har. Men hva kan man egentlig forvente av «vanlige» folk når selv en justisminister bruker samme metode og hersketeknikk for å kunne si hva hun vil?
I løpet av siste døgn har jeg sett et massivt hat mot Arbeiderpartiet som får skylden for at Sylvi Listhaug gikk av. Støre og Hareide er satt under politibeskyttelse og justisministeren og hennes parti heller stadig mer bensin på bålet som brenner mer enn noensinne. Alt dette fordi voksne mennesker ikke kan besinne seg og snakke til hverandre som voksne mennesker. Og som en smilende og bitter taper står en eks justisminister og beskylder resten av norsk topp-politikk for å ligne på en barnehage. Hvem som burde komme seg inn i voksenlivet kan vel saktens diskuteres?
Mens jeg har skrevet denne teksten har radioen stått og surret i bakgrunnen, og inne i den har de snakket om den kneblede Sylvi Listhaug, og slik har det vært i åtte dager nå. Ytringsfriheten er under press, sier du, virkelig?
8 Responses
Kunne ikkje vore meir enig
Klåre tankar ,frå ein klårtenkt mann !
Det er jo slik mange har opplevd seansen justisministeren sjølv sette i gong :Er sjølv i «angrep» ,men toler ikkje å bli «angrepen» sjølv! Dette burde ho tolt og det er ikkje knebling eller heksejakt.
Du har skrevet det beste innlegget jeg har lest til nå i denne saken. Saklig og godt skrevet ?
My thoughts exactly. Takker.
Godt og saklig skrevet om noe av det mest hårreisende jeg har sett i norsk politikk. Og jeg er redd du får mer å skrive om i tiden som kommer.
? ?Veldig bra!!!
Glimrende!
Sukk, og dobbelt sukk.
Sylvie ser ut til å mangle empatiske egenskaper. Jeg tror rett og slett at det vi fleste er født med, mangler hun. Seriøst.
Derfor kan det bli litt tøft å forstå ting for henne. Uten empati har du ikke mulig, seriøst igjen, å se at du sårer noen, at du går over grenser eller at infame herske ord og beskyldninger.
Alle kjenner vi vel noen som vil bli dyrket, være maktmennesket i midten, som aldri svarer på kritikk med annet enn med motbeskyldninger. De vil aldri, aldri forstå at de har fått sparken for noe de selv har gjort!
De er de beste og flinkeste , og blir veldig hevntørstige når de blir tvunget til å gjøre noe mot sin vilje. Da får de følelser, men bare for deg selv. Det gnager i hode deres hele tiden, ser det det for.
Som nå: – Jeg skal vise dere hva jeg er i stand til! Det er ikke jeg som har feil her, dere har alle feilene – fra nå og til evig tid.
Det nytter jo ikke å appelere hverken til fornuft eller følelser her.
Er det slike politikere som skal sette tonen?
Hun tvang seg til første plass. Er det ikke mulig å se for lokalpartiet at drt er ikke megafoner dete trenger, men politikere med folkeskikk og normal omgangstone! Please.