I går hadde jeg en lang passiar med en fremmed her på Facebook, en chat utløst av en avisredaktørs skriverier om innvandringens påvirkning av oss som folk og av fedreland, og at vi på venstresiden overspiller i våre reaksjoner mot den nå avgåtte justisministeren, og derfor sender velgerne rett i fanget på Fremskrittspartiet.

Den fremmede mannen mente selvfølgelig at innvandrere også er mennesker, men etter eviglange kommentarer fram og tilbake kom elefanten i chatte-rommet mot oss, det var muslimer han fryktet som mest, ikke svenske og danske servitører eller polske snekkere og litauiske sykepleiere, men muslimer der altså.

Det finnes en oppfatning, sa han, at muslimer har mye mindre forståelse av det norske samfunnet, og både lite evne og lyst til å betale skatt. At han selv representerer et politisk parti der medlemmene hater å betale skatt og avgifter hadde ikke noe med saken å gjøre. Det er altså de som kommer hit, les muslimer, ikke alle de andre, som gjør ham livredd for hva som skjer når landet utfordres av disse som ikke vil bidra til samfunnets økonomi. Selvfølgelig løftet han Tore Tvedt og Hege Storhaug som kilder til sin teori. Han har også sett at hovedstaden er blitt svært forandret på grunn av «disse», og at han og mange med ham føler at vi har «mistet noe som var vårt» etter at andre kulturer kom og overtok plassen for det genuint norske. Derfor tenker han med skrekk på hva som vil hende med det kjære landet vårt om vi ikke tar dette på alvor før det er for sent.

Vi må samle landet, forene folket, ikke splitte, fortsatte han, for vi har, visstnok, noe felles vi må verne om, noe som heter identitet og kultur, en markør som gjør oss norske, noe vi nå er i ferd med å miste.

Selvfølgelig mener han at alle skal få være som de er, til en viss grad, men vi må enes om noe, komme sammen i et felles «oss» før det er for sent. Han fortsetter med å si at jo, det finnes gode muslimer som ikke er tro mot Koranenes gru, men at det er så alt for lett for unge mennesker å bli radikalisert i disse tider. Og igjen, denne samtalen er utløst av at en politisk redaktør i en norsk avis mener at vi på venstresiden overspiller «22. juli-kortet» bare fordi Sylvi Listhaug har vært litt ubetenksom på Facebook. At den nevnte minister er noe av det mest splittende vi har sett i norsk politikk er visst heller ikke relevant.

Men altså dette med identiet, noe felles kulturelt som kan samle oss om som folk.

Vi har hatt en tidligere bunadskledd kulturministers tafatte vaffel og brunost-stunt foran et overpyntet juletre, og det fikk ikke befolkningen til å samle seg om noe felles, snarere tvert i mot. Og debatten om norsk kultur og hvem vi er har pågått i årevis uten at noen har kunnet komme opp med et adekvat svar.

Så kanskje det ikke finnes et entydig svar?

Som jeg sa til mannen i går; jeg er en voksen, gift homofil mann, samisk, et ikke troende menneske som ikke er medlem av statskirken, sosialist og jeg bor i Nord-Norge, men har bodd i utlandet og 38 år i Oslo, mens du er en heterofil familiemann som stemmer Høyre, som aldri har bodd i Nord-Norge som tror og Gud og har konservative holdninger og verdier, hvordan skal du og jeg kunne enes om noe felles vi kan løfte opp som en verdi som nå er i ferd med å tas fra oss av ekstreme muslimer?

Vel, vi kom ikke videre. Men samtalen var kultivert, og ingen skrek til hverandre. Men jeg ble tillagt meninger jeg ikke har. Og heldigvis ble vi enige om at vi kunne respektere hverandre tross forskjeller. Og det er vel der nøkkelen ligger?

Jeg har ikke berøringsangst for å snakke om ekstreme muslimer, like lite som jeg har vegring for å snakke om fundamentalistiske kristne, som vi har mange av i Norge. Men jeg har sett «verden begynne» for meg selv da jeg ble født for seksti år siden, og jeg husker hvordan landet var da jeg var liten, og jeg ser hvordan det er nå, og jeg liker det jeg ser.

Aldri har vi hatt det så godt som vi har det nå. Men ja, det finnes noen problemer her og der, men de er håndterbare om vi tør å la hverandre være ulike oss selv ute å bli redd. I Norge vil hver eneste nordmann være individualist, og ingen av oss liker å bli fortalt hvem vi skal være, og så forlanger vi at alle som kommer hit skal bli som oss? Men hvem er vi? Og hva er våre verdier?

Jeg har en drøss av muslimske venner, amerikanske venner, afrikanske venner, franske venner, svenske, danske, tyske, samiske, kristne, hedninger, katolske osv. men jeg liker dem fordi de samhandler med meg som mennesker, ikke som religion, kultur eller opphav. Og mest av alt, de utfordrer og utvikler meg der jeg er, og jeg utfordrer og utvikler dem.

Verden var ikke bedre før, og den kommer aldri til å bli som den var. Og folk bor ikke lenger der de bodde før, det gjør ikke vi som mener vi alltid har bodd her heller. Vi kom hit en gang for lenge siden, vi bosatte oss her, men vi er ikke her i fra, og mange av oss flytter stadig både hit og dit for å jakte på egne livsdrømmer.

Nå er vi kvitt en justisminister som splittet oss. Nå må vi rette oss opp i ryggen.

Og heldigvis viser en rekke undersøkelser at et øredøvende flertall ikke støtter de holdningene hun står for, og de aller fleste er glad hun er borte fra sin viktige post.

Hva har vi lært av dette? Jo, det finnes politikk som splitter, og det finnes politikk som samler. Og kanskje at vi skal være litt hyggeligere mot hverandre, lytte og lære. Det er ikke så mørkt som vi tror. Se ut, lyset er her, åpne et vindu, vi trenger litt frisk luft i landet etter alt dette. Noen steder er det fremdeles vinter og trist, andre steder har krokusen stukket hodet opp, verden er ikke rettferdig, og været er en svikefull elsker, det kan vi gjerne enes om? God påske.