Å være kunstner er hardt. Livet består mest av hard jobb og dører i fleisen. Ordet nei er hverdagens evangelium. De fleste auditions, søknader, innsendte manus ender opp med et nei. Å være kunstner handler om å være en stayer, ikke gi seg, holde ut, jobbe som faen og stange hodet i betongen. Å være kunstner er ingen walk in the park, ikke noe for tynnhudete pyser. Å være kunstner er et stor risikoprosjekt der svært få lykkes, de fleste faller av underveis, men de som ikke gir seg vil høste suksess. Den kan komme tidlig i livet, midt i livet, og sent i livet. Men suksess og medvind er ingen permanent situasjon. Gårsdagens applaus er ubrukelig i dag og i morgen.
Vi lever i en forvirret tid der flere mener seg kansellert på grunn av hvem de er og hva de mener.
Jeg er same og homo, og jeg mener svært mye i den offentlige samtalen. Mange hater meg for det. Men hver gang jeg får et nei faller det meg aldri inn at det er på grunn av at jeg er same og homo og en storkjefta bråkebøtte på SoMe og andre steder. Jeg tenker at det jeg leverte ikke var godt nok, at de valgte noen andre, at jeg ikke var de rette for rollen. Og selvfølgelig kunne jeg hyle opp i kronikker i KK og Aftenposten om at jeg er kansellert på grunn av min etnisitet og seksuell legning, kanskje også for min store kjeft. Det ville, slik jeg ser det, være latterlig, ynkelig og patetisk. Jeg tenker, fuck them, jeg prøver igjen, neste gang er det min tur.
Men jeg er jo ikke tjukk i hue. Jeg vet når det lønner seg å holde kjeft, og at det ikke er særlig smart å sage av den greinen jeg sitter på. Om jeg stiler mot en rolle på Nationaltheatret skriver jeg ikke på So Me at sjefen der er idiot. Og hadde jeg vært lesbisk performancekunstner ville jeg ikke lagt meg ut med hele det skeive miljøet, dissa transpersoner, starta alternative forbund og organisasjoner med Kim Friele som æresmedlem, og så gått ut i avisen og sutret for at en gallerist eller kulturarrangør trakk seg fra en avtale.
Tonje Gjevjon er et privilegert menneske som lever et liv med frihet andre modige mennesker har kjempet fram for henne. Hun lever med en bevissthet om at om en minoritet i minoriteten får litt bedre livsgrunnlag, rettigheter, trygghet og frihet, vil det innskrenke hennes egne rettigheter og frihet.
Selvfølgelig kan de fleste menneskerettighetskamper resultere i at vi kan risikere å sitte med noen individer som er totalt historieløse og trekker stigen opp etter seg. Homokampen handlet om, og handler fremdeles om retten til å være den man vil og kunne leve sitt liv i trygghet med rettigheter på lik linje med majoriteten. Og da må vi selvfølgelig finne oss i at det finnes koko crazy homser og lesber som vil så splid og ufred, og støte ut de mest sårbare minoritetene i det skeive miljøet. Men det er trist som faen! Og jeg kommer aldri til å forstå det.
Her om dagen ble min nye diktsamling refusert av Cappelen Damm.
De skrev at den hadde noen virkelige perler, men at det var for få dikt for å være en helt bok, og at den manglet en rød tråd. Jeg kunne selvfølgelig skreket opp i media og på SoMe at jeg er kansellert fordi jeg er same og homo, eller at jeg har kjeftet på Sylvi Listhaug eller Ytringsfrihetskommisjonen. Men siden det er Skeivt Kulturår i 2022, og alle leter med lys og lykte etter gode skeive prosjekter velger jeg å høre på det den vennlige konsulenten skrev. Homofile drama-queens i media er ikke gøy, og de finnes det nok av i alle kanaler på tv. Pardon my French.