Jeg vet ikke hvor mange endeløse debatter jeg har sittet i om flyktninger og innvandring. Og i alle disse, ofte svært høyrøstede kranglene får vi som vil myke opp asylpolitikken høre at vi er noen naive idioter som ikke forstår at «å hjelpe dem der de er» er det beste for dem, og for oss. Eller hva som helst for å slippe å få dem hit, kanskje?
«Å hjelpe dem der de er» er en fin setning.
Den er litt i slekt med «de gamle vil helst bo hjemme så lenge som mulig, derfor er det viktig å ruste opp hjemmesykepleien».
Men hvordan hjelper fungerer og hvordan den skal organiseres er som regel ikke en del av denne logikken som i utgangspunktet høres veldig menneskelig og smart ut.
For på samme måte som de gamle vil bo hjemme så lenge de kan, vil vel ingen forlate sitt eget fedreland frivillig, man vil jo helst på der bare mann får hjelp? Og derfor tror mange at den viktige jobben er gjort bare man sender avsted noen penger til mennesker som er i nød og kaller det «vi har hjulpet dem der de er, det var smart.»
Men hvor er de?
Ja, hvor er alle de 65 millioner av mennesker som er på flukt?
Når du er på flukt betyr det at du ikke er hjemme, det skjønner selv den enkleste sjel, eller? Norge trekker nå sitt bidrag på Middelhavet som har vært en redningsbåt siden sittende regjering mener at om vi hele tiden plukker opp folk som er i ferd med å drukne vil de sende signaler om at det bare er å legge ut på en farlig ferd over havet siden man kan regne med å bli reddet.
Og dessuten var dette skipet ment å skulle beskytte grensene mot EU og ikke være et smutthull for ulovlig innvandring til Europa! Så derfor er flyktningene i trange leire i Libya der de behandles som dyr. Hvor mange penger sender vi til de som er der, noen som vet?
I Hellas og Tyrkia sitter hundretusenvis av mennesker i kummerlige leire.
Ja, vi sender penger dit, så dette er «å hjelpe dem der de er», men hjelper det? Grensen til EU er lukket som en hermetikkboks, ingen slipper inn.
Til Norge kom det 237 asylsøkere i oktober, det laveste tallet på mange år, og Sylvi Listhaug skryter av at hennes asylpolitikk fungerer. Vel, dette er ikke Norges fortjeneste, det er EU som har gjort sine avtaler, og bl. a Italia som betaler militsene i Libya for å stanse flyktningene.
Det er høyst forståelig for Italia er på bristepunktet mens Norges politikere krangler om vi har plass og råd til å la i underkant av 300 unge gutter fra Afghanistan få bli her.
Og de som mener at «vi skal hjelpe dem der de er» hevder at om disse gutta får bli er det høyst urettferdig mot alle de andre vi ikke kan redde. For disse guttene er så resurssterke at de har greid å ta seg hit, og da vil de greie seg godt i hjemlandet selv om det er krig. Ikke er de i nød heller, det er det de resurssvake som sitter igjen i landet som er, og derfor må vi hjelpe disse der de er.
Hvordan dette skal gjøres sies det ikke noe om. For har den norske regjering et slags program der noen reiser ned og plukker ut de som er verdige og «ekte nødlidende» nok til å motta våre bistandspenger?
Jeg tror at «å hjelpe dem der de er» er et vikarierende motiv for ikke å gjøre noe som helst.
Og faktisk, om vi tenker oss om, verden er ikke rettferdig. Det er alltid de med mest resurser som overlever, slik var det også da vi selv flyktet til Amerika på grunn av sult og nød, de som ikke hadde resurser nok eller guts måtte bli hjemme å gnage på egne knoker.
Jeg mener vi bør hjelpe dem både her og der de er. At vi må ta dette på alvor.
At vi ikke kan redde noen få på grunn av at det ikke er rettferdig overfor de som må drukne er jo direkte grotesk. Men det er det vi sier, og det er det vi mener, eller?
Men nå er det snart jul, vi får annet å tenke på.
Jesusbarnet som skulle bli født møtte bare stengte dører, og kom til verden i en stall. Nå sover disse mine minste i telt i Tyrkia eller Hellas, og andre under broer i Paris.
Vi lærer visst aldri. Kan noen hjelpe oss her vi er?
Share this:
Twitter
Facebook
Lik dette:
Liker Laster…
Relatert