Fra før siste valgkamp og i løpet av det siste året er vi blitt klasebombet med teorier om hva venstresiden gjør feil, hva den har angst for ikke å snakke om og hvorfor tidligere kjernesaker glipper ut av hendene på særlig Arbeiderpartiet, som i følge mange kan takke seg selv for å ha begynt nedstigningen til dødsriket.
Venstresiden tør ikke snakke om innvandring, nekter å ta kampen for undertrykte innvandrerkvinner, integrering, ja listen er endeløs. På sosiale medier diskuterer skravleklassen alle mulige og umulige teorier og hestekurer for å redde en fortapt venstreside som de egentlig ikke tilhører.
Derfor har jeg lyst til å slenge spørsmålet tilbake. Hva er det høyresiden gjør feil siden den ikke er større og mektigere, og hvorfor makter ikke Erna Solberg å danne en flertallsregjering om hun sitter på fasit?
Selvfølgelig er det et smart og utkrøpent trekk å gå til frontalangrep på venstresiden med et ærend om å gjøre det i beste mening. I de fleste debatter deltar, særlig voksne herrer, som jeg kaller for «liksom-venstresiden», som hele tiden gnager på alt det venstresiden ikke våger i redsel for å miste velgere. AP må tørre å ta innover seg alle problemene med innvandring, sies og skrives det i alle mulige versjoner, og «jeg skriver dette fordi jeg selv er på venstresiden». Ok?
Som medlem og vara i SV kan jeg fortelle at vi snakker om innvandring hele tiden.
Men vi nekter å snakke om det på den måten høyresiden (les FrP) vil at vi skal snakke om asylsøkere, kvoteflyktninger og integrering.
Men hvor mye snakker egentlig Erna Solberg og Høyre om innvandring? Hvor opptatt er Høyre av integrering?
Og jeg undrer, om høyresiden gjør alt rett, og vi på den andre siden av den justerte midtstreken i norsk politikk gjør alt feil; hvorfor klinker ikke regjeringen inn det ene vedtaket etter det andre i Stortinget?
Sannheten er jo at Solberg&Co må løpe til opposisjonen og håpe på flertall for hver minste lille ting.
Og i løpet av sine snart fem år med makten har statsministeren og hennes lag gått fra nederlag til nederlag.
Bør jeg nevne reservasjonsretten, arbeidsmiljøloven og «oktoberbarna»?
Og nå prøver man å innføre beredskapsloven som Einar Gerhardsen var byggmester for i 1950 i ren angst for invasjon fra Sovjet. For det pågår en utredning satt i gang av regjeringen for å finne ut om denne loven kan brukes for å beskytte Norge mot «bredere sivile kriser», det vil si at grunnlov og menneskerettigheter kan settes til side om det f. eks skulle komme en ny strøm av flyktninger til Norge.
Dette er altså høyresidens måte å «snakke om innvandring» på?
Ingen på venstresiden mener at «hele verden» skal få komme til Norge.
Men vi mener at vi kan hjelpe fler, her og der de er. Men høyresiden mener altså at vi snakker om dette på feil måte, at våre løsninger ikke er bærekraftige og en fare for velferden som vil bryte sammen og ødelegge fremtiden for våre barn og barnebarn.
Derfor er hestekuren fra den kanten å hevde at når noen flykter hit til et av verdens rikeste land og ber oss om hjelp, å svare med å påstå at vi utsettes for en «sivil krise», og da må man slå hardt tilbake for å beskytte fedrelandet. Jeg nekter å kalle dette en løsning, jeg mener det er en fallitterklæring.
Norge liksom, som har har fostret Nansen, som har vært ledende i fredsprosesser, som deler ut fredsprisen og slår seg på brystet, men når det kommer til flyktninger og asylsøkere er vi paranoide og livredde. Beklager at jeg forstyrrer midt i OL, vi har fått 28 medaljer og alt.
Heldigvis er venstresidens politikk tuftet på solidaritet, og den er ikke høyresiden så interessert i å stjele, derfor må vi ikke miste den av syne selv.