scenen ligger mørk og stille nå

ikke en rest av applaus kan høres mens støvet faller

pianoet står med sine sorte og hvite tangenter

venter på å kjenne myk filt mot sine indre strenger

som menneskene som satt i salen der nede venter

på å bli rørt i sine dypeste rom

skuespilleren sitter og tenker tilbake på kvelder

der latteren bølget mot ham der under de varme lampene

tåren der nede i det blå lyset

alle ansiktene som åpnet seg for ny erkjennelse

en kollektiv grenseløs omfavnelse der livet selv ventet

og ham selv ved speilet da sminken ble fjernet

og han gikk ut til dem i taxikøen som seg selv

det var ubehagelig

men han så at de hadde grodd vinger i løpet av kvelden

at de hadde lys i øynene og noe mykt rundt munnen

men scenen ligger mørk og stille nå

og ingen vet når lyset tennes igjen og inspisienten vil si «klar scene!»

tenk om vi ikke kommer når verden skal feire at dette er over?