Skjalg Fjellheim (politiske redaktør i Nordlys) og Sven Egil Omdal (stemmen fra Berlin) har braket sammen i en krangel om hvor folk er dummest, i Oslo eller i Tromsø. Dumme folk finnes vel de fleste steder, men jeg lurer av og til på hvorfor redaktører må sette det ene opp mot det andre?

Det startet med at Fjellheim skrev en kronikk om at urbane mennesker som sitter på trikken til Majorstua og filosoferer ikke skjønner hvor langstrakt og vanskelig dette landet er. At det er lett å sitte på Grünerløkka å ønske store forandringer i miljøpolitikken mens de knasker økologisk mat. Men hva vet vel de om  de stakkars menneskene som bor på forblåste Senja eller i øde Porsanger som ikke har noen miljøvennlige alternativer, men må sitte i firhjulingen og spy ut eksos når de må kjøre fem mil til Coop i all slags vær?

Og Omdal, som sikkert sitter på sin hippe kafé i Kreutzberg i Berlin kvitterer fra sin Mac med å kalle Fjellheim dum som ikke skjønner at «fremtiden sykler», og at det er i de store byene folk forstår viktigheten av å redde miljøet, noe tallene viser både i Tromsø og Oslo som ligger omtrent på samme prosenttall når det kommer til å støtte små «ekstreme» partier som SV, Rødt og MDG.

Jeg skal legge til side Fjellheims forakt for hovedstaden og Omdal kanskje i overkant perfide og ondsinnete penn, og komme til mitt poeng.

Det sier seg selv at det er vanskeligere å være miljøvennlig på Senja og i Porsanger.

Av helt åpenbare grunner kan ikke folk sykle til butikken, kjøpe økologiske grønnsaker uten å bli ruinert, eller sitte på hippe kaféer og spise veggis-burgere og ta trikken for å spare miljøet.

Det er ikke lagt til rette i grissgrendte strøk for å være miljøvennlig.

Her jeg bor, i Mo i Rana har jeg tre muligheter for å komme meg til Oslo, der jeg ofte jobber. Jeg kan ta fly via Bodø eller Trondheim (men da får jeg som SV-mann kjeft), kjøre bil og overnatte et sted på veien, eller ta toget, en reise som tar nesten sytten timer. Jeg flyr fordi jeg ikke har tid til de to andre alternativene når jeg skal på jobb. Hva jeg gjør i fritiden er en annen sak.

Da jeg bodde i Oslo hadde jeg ikke bil. Ingen i Oslogryta trenger bil om vi skal være ærlige.

I hovedstaden levde jeg mye mer miljøvennlig enn jeg gjør på Mo, men det var som sagt lettere. Men det utelukker ikke at jeg også prøver å gjøre en forskjell her i nord også.

Jeg kjøper fisk rett fra fisker, kjøtt fra bonden, sau fra Nesna og rein fra samene ute i Utskarpen, egg fra frittgående høner hos min venn Hilde Høgås i Utskarpen, plukker bær i hage og skog, sopp og dyrker urter, baker brødet selv. Og jeg tar bussen hver dag til jobben. Jeg og noen søte gamle damer, ellers sitter alle og enhver alene i bilene sine fordi i Nord-Norge har vi visst glemt at det er en gammel norsk verdi å gå. Her oppe, når jeg går langs E6 stopper bilene og spør om noe er galt. «Jeg mosjonerer» sier jeg, men, sier folk «du har jo ikke treningstøy», «det kalles å gå, sjekk Google..» knegger jeg.

Det som skjer i de store byene er gledelig. At miljøpartiene fosser fram er et tegn i tiden.

I Paris har de grønne mer enn 18% og det samme gjelder mange storbyer. New York har aldri hatt så mye økologisk mat som nå.

Og at Oslo og Tromsø ligger på topp er bra, ikke noe å frykte. Mainstream-politikken frontes med fancy slagord, mens de små vil noe.

Men det er ingen grunn til å latterliggjøre verken bygd eller by. Verden går både fremover og bakover. Og jeg synes by og land skal ta hverandre i hånden å gå sammen videre.

Selv synes jeg det er like hyggelig på kafé i Berlin som på Coopen i Gryllefjord. Vi som lever nå er heldige, ikke sant Skjalg?

Så er det selvfølgelig store skjeivfordelinger i de store byenes favør, og det må gjøres noe med.

Men det går faktisk an å elske Senja uten å forbanne Berlin.