Jeg ser ofte i kommentarfelt og andre steder at mange mener at vi skeive «maser så jævlig» om Pride hele tiden. «Det er jo ingen som løfter på et øyelokk om noen sier at de er homo nå om dagen. Og er ikke hvem man ligger med en privatsak, liksom?» Kirken har åpnet dørene og alt går på skinner. At det er litt mobbing og homofobi her og der må man regne med når man går med rævva bar på Karl Johan og vifter med strutsefjær. Kan ikke homoene bare være vanlige folk?
Vanlige folk, hvem er det?
Men samtidig, i Norge og mange andre steder skjer det ting som bør bekymre mange. Regnbueflagg rives ned, stjeles og brennes. Debatter rapporteres på sosiale medier og fjernes. Transpersoner trues, forfølges og drepes mange steder i verden, og ledene stemmer i media, også i Norge, mener det det skeive miljøet er en propagandamaskin som har som agenda å fjerne konseptet kjønn.
Konspirasjoner om at skeive organisasjoner driver med massiv påvirkning av barn og unge slik at de skal bli i tvil om hvilket kjønn de er, og dermed skal utsettes for livsfarlig «tukling med skaperverket» i for ung alder florerer.
Debattene går skyhøye og vonde. Noen feminister mener at transpersoner er en trussel mot kvinners sikkerhet. Så nei, vi er ikke helt fremme ved målet om at det skal være lov å kunne leve sitt liv i frihet som den man er eller vil være.
Jeg skal ikke mase så mye om egen historie, oppvokst som jeg er i den fundamentalistiske sekten Jehovas Vitner, der jeg ble truet med homo-terapi da jeg kom ut som homo seksten år gammel. På det tidspunkt var seksuell tiltrekning mot en av sitt eget kjønn en psykiatrisk diagnose, og en kriminell handling om man gjorde seg skyld i noe så vederstyggelig.
Men langsomt ble verden forandret mange steder på grunn av de skeives kamp for likeverd og aksept.
La oss dvele litt ved ordet aksept.
Aksept er jo noe som noen gir til andre. Som oftes er det majoriteten som gir aksept og deler ut privilegier til minoriteter når man finner ut at tiden er inne. Når minoriteten har knyttet neven og hevet den lenge tikker det til slutt inn erkjennelse hos majoriteten om at holdningen til en menneskegruppe har vært feil eller urimelig, kanskje også kanskje tuftet på fordommer og redsel, og selvfølgelig mangel på kunnskap. Og sakte men sikkert åpner majoriteten døren til et rom som tidligere kun har vært reservert for dem selv. Og minoriteten skal bøye hodet ydmykt og takke. Svært sjelden hender det at majoriteten tenker noen reflekterte tanker rundt denne mekanismen, eller stiller seg selv spørsmålet om hvem som har gitt dem retten til å dele ut privilegier til andre mennesker som ikke ligner på dem selv.
Kirken soler seg for tiden i sine åpne dører der alle er velkommen.
De har sagt unnskyld til de homofile, og nå er dørene åpne. Men jeg har ikke sett at kirken har tenk noen offentlige tanker om at kanskje ikke alle homofile bryr seg om kirken. For vi er ikke en homogen gjeng som har sittet gråtende på kirketrappa og skrapt på døra i hundrevis av år for å slippe inn i varmen. For egen regning vil jeg si at kirken og hva den driver med er noe jeg ikke orker å bruke energi på. Men for all del, de skeive som vil være der, feel free, godt at dørene er åpne for dere.
Og til slutt, vi tar denne for tusende gang; ingen kamper er vunnet for all tid, ikke kampen for menneskerettigheter, ikke kvinnekampen, ikke homokampen, ikke kampen for noe som helst. Dører sparkes opp og stenges, sporene etter de som gikk foran blåser igjen, og verden går både forover og bakover samtidig. Det er ingen grunn til å sovne på vakt. Da detter vi ned av vagla. Det er derfor vi maser så jævlig om Pride.