#metoo-kampanjen flommer i sosiale medier, tusenvis av kvinner og noen få mannfolk betror seg, og motstandere av begge kjønn rister på hodet av overhysteriske kvinnfolk som ser overgrep og trakassering på høylys dag. Og i den andre enden legger de mykeste av menn seg flate og ber alle kvinner om unnskyldning på sitt kjønns vegne.
Det er flott og viktig at trakassering og overgrep kommer på dagsorden via denne kampanjen som ble utløst at Weinstein i USA fikk sparken på grunn av at hans årelange trakassering av kvinner i filmindustrien ble avdekket.
At mange kvinner og noen menn opplever å bli utsatt for trakassering og overgrep er hevet over enhver tvil, og ikke minst avdekker det et problem som er mye større enn vi trodde her i vesten som ynder å hakke på patriarkalske og middelalderske kulturer der menn ikke kan behandle sine kvinner eller forstår å innrette seg etter hvordan vi gjør det «her hos oss».
Jeg tenker umiddelbart på hendelsen på jernbanestasjonen i Köln der tusen kvinner skal ha blitt befølt og tafset på av menn med innvandrer og flyktningestatus, en hendelse som utløste et massivt og frådende raseri fra hvite middelaldrende menn i hele vesten. En rasende kor av menn skrek fra toppen av lungene at «slik behandler vi ikke kvinner her i vår siviliserte del av verden!», ja, debatten er ikke over ennå.
Men nå når de samme ekle mekanismene avsløres her hos oss siver det sakte ut i tråder på sosiale medeier at «kvinner må ikke være hysteriske» og «litt må man tåle» og «hallo, er ikke en liten klaps på rumpa bare hyggelig?» osv. Og fra den kanten som vanligvis kjører angstbitersk paranoia mot menn av muslimsk tilhørighet er det ganske så stille om dette som brer om seg som ild i tørt gress. Hvorfor?
Er vi ikke der vi trodde vi var? Og er kvinner i vesten fremdeles utsatt for patriarkalske mekanismer? Og hvor likestilt er dette landet egentlig når kvinner ikke kan bevege seg fritt i arbeidsliv og selskapsliv uten å få en hånd på puppen eller låret av menn med tre glass vin under skjorta? Jeg synes overhodet ikke det er hysterisk å ha seg frabedt å bli befølt om det ikke er ønskelig.
Alle mennesker vet hva som er flørt og hva som er ubehagelig nærhet og tilnærming. Om noen ser på meg med et smil som kan ha noe seksuelt i seg er det helt ok så lenge det ikke er mer enn det, men om man tråkker meg for nær eller begynner å tafse på meg er det ikke greit. Det handler om antenner og folkeskikk. Ikke verre. Det går an å si: «Så fint at du liker meg, men jeg er ikke interessert og har dessuten mann hjemme, men takk.»
Som homofil mann har jeg ikke opplevd så mye av dette. Det har hendt at jeg har vært utsatt for noen overstadige damer som skulle omvende meg, men det har jeg stort sett tatt med godt humør.
Men en gang opplevde jeg noe skremmende. Vi skulle prøve på en scene der jeg skulle voldta en kvinnelig skuespiller. Regissøren tok meg til side og sa: «Eh, dette er vel litt ukjent territorium for deg?» Jeg så på ham og sa: «Wtf er det du mener, er du en dreven voldtekstmann eller?» Han mumlet ett eller annet og gikk vekk fra meg.
Det er mange mennesker som har et fucked up-forhold til sex og seksualitet, og det kan ha sine ulike grunner. Men kroppen vår eier vi selv, og vi bestemmer selv hvem vi vil skal ta på den, bruke den og nyte den. Det er en menneskerett vi alle bør respektere, menn som kvinner. Og når man sier fra når det oppstår ubehagelige situasjoner er man ikke hysterisk, man er i sin fulle rett.