Jeg kommer aldri til å bli tynn nok!

Det er årets andre dag. Jeg har akkurat spist en sunn frokost bestående av brød bakt uten mel, sardiner i olivenolje og et kokt egg. Jeg kunne selvfølgelig si, mmmm, så godt! Men det smakte helt grusomt. Men jeg har lovet meg selv ærlighet der jeg sto foran speilet og sa da jeg kledde meg på nyttårsaften: Du er alt for tjukk, og du skal ikke lyve!

Jeg elsker mat. All slags mat, bortsett fra den som alle sier er sunn. Salat er noe av det verste jeg vet. Jeg kan til nød spise en gresk salat på øyene i Hellas, men jeg synes ikke det er noe godt. Jeg liker grønnsaker som grønne erter, brokkoli og grønne bønner, kokte og rå gulrøtter, men jeg spiser alt for lite av den sorten. Jeg elsker pasta, langkokt kjøtt med kraftige sauser, feit fisk i stort sett alle varianter (som er sunt) Og mest av alt elsker jeg nybakt loff og landbrød med masse meierismør og feit ost på. Mmmmm.

Jeg elsker alt man blir feit av.

Krokan-is, kaker, sjokolade, bløtkake. Det står en halv bløtkake i kjøleskapet ute i boden og sier stygge ting til meg. Kom, kom, kom, hvisker den med hes sexy stemme: «Eat me, Mr. Henriksen!» Og nede i fryseren i kjelleren ligger lefser og en kasse kokosboller! Hvorfor må foreldre ha barn som selger enorme esker med kokosboller for å finansiere en eller annen skoletur? Hva er galt med toalettpapir. Vel, vi har også toalettpapir nok til å dekke det nye decenniet som begynte for to dager siden stablet i høyden nede i kjelleren. Sukk.

Nå sitter jeg her ed sardin-smaken i nesten og har lyst til å kaste opp. Frøkjerner fra det helsikkes helsebrødet har satt seg fast mellom tennene, og ute flommer regnet ned. Det er glatt som en skøytebane ute på gaten, og jeg som hadde tenkt å ta en rask gåtur før jobb! Akk. Hvor er isbroddene? Jeg har ikke isbrodder. Altså, ingen metroseksuelle menn i sin beste alder har slikt. Vi urbane jålebukker prøver å balansere oss nedover gaten i dyre boots fra Vivienne Westwood vinterstid. Får ta den turen i morgen om rester av snø og is regner bort.

Det er ikke sant at det bare er kvinner som lider av kroppshysteri. Vi menn lider av det samme. Hvorfor tror du mange av oss presser oss inn i pølseskinntynne tights for å beinfly 24/7? Det er på grunn av panikk for alderdommen og vekta.

Heldigvis verken røyker eller drikker jeg, og lever ganske sunt. Har ikke helt forstått dette med en kjøttfri dag, jeg har aldri spist kjøtt mer en to tre dager i uken. Men så er det alt dette andre du blir feit av. Og at vi må bevege oss mer! Men det er så kjedelig å spise sunt og enda kjedeligere å bevege seg hele tiden. Jeg liker å sitte i en god stol og se på HBO eller lese en god bok eller tre. Og det blir man også feit av. Å konsumere kultur er faktisk ganske fetende, særlig om man setter fram en mugge varm sjokolade og et fat småkaker, og armen går i skytteltrafikk opp til munnen mens den ene episoden av  «Watchmen» etter den andre flyt forbi over flatskjermen. Akk igjen.

Men nå har jeg altså begynt på et nytt liv. Brød uten mel. Ingen kaker. Mer grønnsaker. Mer fisk. Mer bevegelse. Til og med kanskje litt enkel yoga. Men problemet er større enn bare noen ekstra kilo. Det sitter i hodet. Ja, i hodet.

Når jeg ser bilder av meg selv som ung, ser jeg en sylslank ung mann, vakker og trist. Ja, jeg var tynn, men jeg var ikke glad. Jeg var ikke lykkelig. Nå er jeg feit, og lykkelig. Og jeg føler meg tusen ganger bedre enn da jeg var tjue. Men jeg vil bli tynnere, jeg vil føle meg bedre på kostymeprøver på teateret. Jeg vil bli som de andre, de unge tynne, de som smetter inn i alle slags klær og ser bra ut i dem. De unge som smiler så blidt, som ser så sulte og litt triste ut, de som ser litt forbløffet på den feite smilende gubben i garderoben innerst i gangen.

Problemet mitt er at jeg aldri kommer til å bli tynn nok. Og at det er tøft å være feit i mange sammenhenger. Men jeg har det fint, selv om jeg skammer meg over at jeg ikke makter å spise litt mindre, litt mer sunt.

Til lunsj skal jeg har tre til av de jævlige brødskivene. Litt ost, en pære og litt annen frukt. Men først skal jeg dusje, stå foran speilet å se på stakkars lille tykke meg. Jeg sier som Karen Blixen: «Speil er ikke lenger hva de var.»

 

 

2 Responses

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *