«Hvorfor må du hele tiden presisere at du er homo, Henriksen? Er vi ikke ferdig med dette, og er det noen som bryr seg?» sier enkelte når jeg kaller meg selv en «sur gammel homo». Noen synes til og med at det ikke er særlig pent å kalle seg selv for en sur gammel homo, for man skal ikke snakke seg selv ned, og er det noe galt i å være homo, liksom? For all del, jeg skal slutte å fornærme meg selv.

I Norge har kampen for LGBTQ-personer kommet langt, så langt som jeg aldri trodde vi ville komme da jeg kom ut som homo i 1971. Ja, kampen har kommet så langt at enkelte heterofile blir støtt av at vi homofile kaller oss selv homo, for hvorfor må vi alltid gjøre «et nummer av» den seksuelle legningen vår? Altså, jeg tar meg den frihet å kalle meg selv hva jeg vil, så får andre la vær. For meg er det å være homo en kampsak, og min frihet er vunnet gjennom harde og tøffe slag. Og nå ser jeg at det atter en gang hardner til, og jeg liker ikke det jeg ser.

Homokampen handler om alles rett til å være den de vil, elske den de vil, og den er også en kamp for menneskerettigheter. Vi som bor i Norge er heldige, vi lever stort sett trygt, men det ulmer et sted der nede i dypet. Småbarn roper homo til hverandre  barnehage og skole, HOMO er et av de mest vanlige mobbe-ordene, fremdeles. Homofobien er blir mer subtil og ofte vanskelig å fange opp. «Du her ikke sånn typisk homo du, Henriksen!» hører jeg av og til. Ok? Hva er en typisk homo? Er det skruller som deltar i reality på tv du tenker på? Sånne som gråter og vifter med neglelakken med løse håndledd? Ikke noe galt meg å skrulle på tv, med altså, en typisk homo? Kjenn på ordene. Det er faktisk ganske mange utypiske homoer på tv, folk som leder debatter, talkshow, leser nyheter og melder været, pene folk, pene i tøyet, rollemodeller.

Vi «utypiske» homoer er blitt så godt integrert i samfunnet at vi ikke synes så godt lenger. Vi har malt postkassen i samme farge som alle andre i gaten, stasjonsvogn, gubbe og liten hund er pent følge i våre helt vanlige liv. Vi har blitt som alle andre, og det var det vi kjempet for. Aksept, respekt og likeverd. Dette har vi fått til, men tross det roper altså små barn HOMO når en gutt skulle komme i feil farge i barnehagen. Hva er det som stikker så dypt? Hvor kommer det fra?

Leste en status på facebook i går der en skuespiller forteller at når Juda kysser Jesus i musikalen «Jesus Christ Superstar» så har folk ropt ukvemsord fra salen. Og i tråden er folk sjokkert. Vel, jeg er ikke så veldig sjokkert. Homohat og fordommer er i vekst over hele verden,. Igjen reiser dette uhyret seg fra mørkerommene i samfunnet. Deler av Polen er erklært LGBTQ-fri sone, samme i Ungarn. I Russland lever homofile usikre og angstfylte liv, i USA er transpersoner fritt vilt, mange lang i Afrika forfølger queer-personer, stort sett, det ser ikke bra ut. Og i Norge tåles altså ikke et kyss mellom to menn på en teaterscene.

Så jeg ser ingen grunn til ikke å gjøre et nummer av å være homo, jeg ser ingen grunn til å søke dekning. Jeg ser bare at vi igjen må ut i gatene, ta kampen for vår frihet og vårt likeverd. Nye generasjoner fødes, det nytter ikke å hvile på gamle tørre laurbær, ingen kamper er vunnet for alltid.

Så til dere homoer som ikke «orker å bli assosiert med PRIDE, bare rumper og strutsefjær», ja dere som «bare vi være helt vanlige mennesker..», helt greit, vi kjempet for retten til at alle skal få ha frihet til å være den de vil, leve sine liv som de vil. Men om det er så vanskelig å takle at en eneste dag i året så smeller det i paljetter og fjør, så kom dere inn i skapet igjen, der er det trangt og svett. Og kyss meg ikke på kinnet fordi dere synes jeg er så tøff, det ville være et Judas-kyss, et svik. Sånn!