Kjære mamma.

Jeg vet det jo godt, mamma, morsdag er bare noe utkrøpent kommersielt tøys som markedskreftene har funnet på, men det stikker litt i hjertet i dag, det gjør det. Sosiale medier flommer over av bilder av verdens snilleste, beste, mest generøse, utrolige spreke og vidunderlige mødre. Og selvfølgelig finnes disse, for all del. Men det finnes også et mørkerom her, alt vi ikke sier, det vi prøver å glemme, det vonde, alt det som det aldri ble noe av. Mødrene som skulle vært der, men som snudde ryggen til av kjærlighet til mannen de valgte å være hos.

Kjære mamma, to år før du døde ringte du meg. Du ville snakke, sa du, prate ut og bli ferdig med det.  Du ville også at jeg skulle tilgi deg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde ikke sett deg på nesten førti år. Jeg sa at jeg ikke ville snakke med deg, at jeg ikke orket. Stemmen din var så tynn, så gammel. Jeg gjorde meg hard og så at det var så lenge siden jeg hadde sett deg at jeg ikke ville ha kjent deg igjen på gaten. Ikke si sånn, gråt du.

Jeg visste at min rolle var å være en god sønn. Hvem avviser sin gamle mor rett før hun skal dø? Sønnen skal ile til når det kommer en uventet telefon etter fire tiårs taushet? Mange vil nok mene det. Men jeg gjorde ikke det. Jeg dro ikke engang i begravelsen da du døde mamma. Jeg orket det ikke. Og du fikk selvfølgelig ikke vite det.

Noen fine minner har jeg om deg. Latteren din. Øynene dine når du så på pappa. De fargerike skjørtene dine, skrittene dine så lette  i gresset. Håret ditt som bølget i vinden da du gikk over tunet med en bolle jordbær i den ene hånden og himmelen var skyer av stivpisket kremfløte. Da du en sjelden gang strøk meg over pannen når feberen herjet. Da du leste høyt fra romanene av Wilhelm Moberg som du elsket. Da vi danset på stuegulvet etter Anna Lena Löfgren’s «Lyckliga gatan» eller Connie Frances «Everybody’s Somebody’s Fool»  Joda, det var ømhet også. Og latter.

Men da den lille gutten som engang var meg ble slått helseløs gang på gang snudde du ryggen til og så en annen vei.

«Du må ikke terge pappa» sa du. Jeg terget ikke pappa, jeg var bare ikke den gutten han ville jeg skulle være. Kunne ikke være den gutten.

Da du ringte sa du at du skulle tatt oss ungene og reist vekk. Men hvor skulle jeg dra, sa du. Du hadde ingen utdannelse, ingen egne penger, og ikke noen som støttet deg.

Dette har jeg tenkt mye på. Det var en annen tid. Det var ikke krisesenter den gangen. Rommet rundt kjernefamilien var mer lukket og vernet for innsyn enn nå, og menigheten Jehovas Vitner sperret alle muligheter for deg. Du hadde ingen vei ut.

Kjære mamma, jeg har tilgitt deg. Gratulerer med dagen. Sender mentale jordbær med fløte, hvor du enn er.

 

Foto: Pål Laukli

Én kommentar

  1. Kjære Sven. Det va sårt å les.
    Det må vær tungt å sett ord på det som e så vanskelig. Tenk på deg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *