Filmskaperen Martin Scorsese har laget en syv episoders Netflix-serie om det lesbiske New York-ikonet Fran Lebowitz, kanskje mest kjent for boken «The Reader», men også en übervittig kvinne som strør om seg med syrlige aforismer og mennesker, kultur, politikk, ja stort sett det meste.

Noen ganger er hun så ondskapsfull vittig at selv filmskaperen ler seg fillete når han prøver å intervjue henne med publikum i salen. Jeg elsker Fran Lebowitz like høyt som jeg elsker New York, byen som har fått til det ingen andre byer i verden har fått til selv om de prøver iherdig. New York gir faen i hvem du er så lenge du ikke lager trøbbel, bryr seg ikke om at minoriteter og folkegrupper rotter seg sammen i trangbodde nabolag.

New York er tuftet på forskjeller, ikke likhet, det er det som gjør den til en fin by å besøke, men jeg tror neppe jeg hadde orket å bo der fast. Eller…jeg lengter dit hver dag jeg ikke er der.

New Yorkere er rappkjefta, høflige, uhøflige, legger ikke to pinner i kors, og har en humor som ikke alltid er snill. Lebowitz er en perfekt borger av denne byen i så henseende. Manhattan er en øy, en boble der menneskene lever side om side, og det er en slags våpenhvile eller fredsavtale mellom ulike grupper som går ut på at jeg liker deg ikke, men jeg tolerer at du er her så tett på meg. Vi gidder ikke å krangle om at jeg går i synagogen og du i kirken, selv om jeg synes du er idiot. Og når Scorsese spør Lebowitz om hva man bør si til folk som dulter borti deg på gaten og ikke viser hensyn, da svarer hun. «Pretend it’s aCity!»

Ikke så langt over den syrlige Lebowitz-munnen ligger to skarpe, vennlige øyne med en myk varm utstråling i seg.

Hun er en bokorm og har kommet med berømte sitater som «Tenk før du snakker, les før du tenker.» eller «Ikke let etter deg selv i en bok.  En bok er ikke et speil, den er en dør.»

Etter utallige besøk, korte og lange i New York vil jeg ikke kalle meg ekspert på byen, jeg har bare så vidt skrapt litt på overflaten. Jeg kjenner ikke alle de uskrevne regler og koder du bør vite for å komme deg helskinnet gjennom en dag i denne enormt store byen. Men jeg vil vende tilbake til den så lenge jeg lever, for ingen byer i verden får meg til å føle meg mer levende enn New York.

Så om du har lyst til å se og høre noe som ikke er ferdigtygd og forutsigbart. Se «Pretend it’s a City» på Netflix. Syv korte episoder med en av mine helter. Men ikke spør henne om hva du skal bruke livet ditt til om du treffer henne på gaten eller på stampuben på Manhattan. Hun vil sikkert himle med øynene og si: «Frankly my dear, I don’t care!»

Og om du skulle skryte av å utfordre deg selv med å klatre opp på en fjelltopp og dermed gå ut av komfortsonen, ville hun se på deg med «det blikket» å si: «Vet du hva, å klatre opp på en fjelltopp er ikke en ekte utfordring fordi du behøver ikke å gjøre det. Det er noe de har funnet på. Livet er en ekte utfordring, og stort sett befinner det seg utenfor komfortsonen!»

Life, blessed be!