Majoritetens fordomsfrie og velmente hersketeknikk.

Jeg har stått i homokampen i mer enn femti år, kom ut av skapet to år før Norge syntes tiden var inne for å fjerne paragraf 213 som gjorde oss homoseksuelle til kriminelle. Det har vært en interessant reise, men også vond, vanskelig og til tider uten håp for en bedre verden. Og nå er verden på mange måter et bedre sted enn på tidlig 70-tallet, men nå i 2022 da vi skulle feire femti års frihet og avkriminalisering tok tingenes tilstand en u-sving.

Plutselig var det komme il faut å skrive og si ting som vi ikke har sett på en stund. Gjør ikke disse skeive veldig mye ut av seg nå? Maser de ikke for mye om legning? Og hva er egentlig Pride og ikke minst organisasjonen FRI? Disse spørsmålene sauset seg samnen med den polariserte transdebattens bål som hadde brent ganske kraftig i noen år.

En minoritets kamp er alltid avhengig av majoritetens velvilje.

Vi kan være aktivister så mye vi vil, hamre og sparke på dører, men det er alltid majoriteten som har makt til å åpne dører for minoriteten. Og etter års kamp finner majoriteten endelig ut at, ok, nå er tiden inne, og døren åpnes. Vær så god, stig inn i disse gemakker som i all tid har vært for oss alene. Og vi går inn, ser oss rundt, og verden ser ut som den alltid har gjort fordi vi har levd med og under majoritetens blikk og deres premisser i all tid. Vi vet ikke om noe annet.

Så vokser vi oss sterkere. Vi lever oss tryggere. Vi slapper litt av.

Noen av oss stifter familie, lever slik majoriteten gjør, i hus og blokker, med barn og hund. Vi blir helt «vanlige folk», ikke «de der» som er «annerledes»  Vi smelter inn. Forsvinner nesten, om du vil. Og majoriteten tenker ikke lenger på oss som skeive, vi blir virkelige under majoritetens blikk. Vi blir individer, er ikke lenger en gruppe, tror vi. Og alt er såre godt.

«Du er likesom ikke sånn typisk homofil» sa en kvinne til meg for ikke så lenge siden.

Jeg spurte hva hun mente. «Nei, ikke sånn feminin og litt skrullete som de homoene som er på tv..» Men kjære vene, svarte jeg, det er mange homofile som er på tv uten å være skrullete. Men klart folk elsker de som innfrir myten om hvordan homofile er. Og for all del, kampen for frihet er kampen for å kunne være den du er og vil være, så at noen homoer skruller er helt ok, men homofile er like forskjellig som alle andre. Ja da, sa kvinnen.

Tilbake til debatten, om det som skrives. Vi, de skeive er plutselig veldig masete, hårsåre, krenket, vi er frenetisk opptatt av egen legning, og Pride varer alt for lenge, er for politisk og seksualisert. Ok?

Pride har alltid vært politikk, og bør alltid være det. Pride er ikke bare en fest, men en markering av frihet, hva vi har fått til og hva som står igjen. Før ørtende gang, kampen er aldri over.

Hårsårhet? Forfatter Olaug Nilssen skrev forleden en kronikk der hun mente at vi måtte slutte å være så bortskjemte og selvopptatte nå når verden brenner. Jeg ble verken rasende eller krenket, bare litt irritert.

Det går an å kjempe homokamp, gå i Pride-parade og samtidig være opptatt av krigen i Ukraina, flyktinger og tilstanden i USA. Prøv å si til de hysteriske folka som gnåler om drivstoff og strømprisene, slutt med sutringen og selvopptattheten, verden brenner! Da skulle du vel hørt.

Det som faktisk skjer nå er at deler av majoriteten er ferdig med homokampen.

Jeg aksepterer, jeg har homofile venner, sønn eller datter, far eller mor, slutt med dette maset, du ER akseptert.

Så er det de kristenkonservative over hele verden som har fått panikk fordi de skeive har, etter deres mening, fått for mye frihet og for mange rettigheter. Og da gjør man som de konservative alltid har gjort, skyver kommende slekter (barna) foran seg og bruker dem som brikker i et skittent og uredelig spill. Og så er debatten i gang. Pride er farlig for barn! Og plutselig er det fritt fram for stråmenn, løgn og konspirasjoner om at det finnes en farlig ideologi som prøver å plante tanker i små barn. Og den ene etter den andre roper, det er nok nå.

Vi skeive er ikke hårsåre. Vi er ikke så krenka. Vi er plutselig redde. Skuddene i Oslo skjedde. Når jeg sier at jeg kjenner på en velkjent redsel, at jeg ikke tør å leie mannen min på Karl Johan lenger får jeg høre at jeg skal være stolt av hvem jeg er, at jeg har majoriteten i ryggen. Vel og bra. Og jeg hater meg selv for at jeg er redd. Jeg vil ikke være redd. Men jeg er det. Ikke hele tiden, men ofte. Slik jeg var på 70-tallet. Jeg vil ikke tilbake dit. Orker ikke. Men nå er det ut i gatene igjen.

Foto: Kjartan Bjelland fra forestillingen «Jeg har tilgitt dere.»

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *