Men har du ikke noe trist å fortelle, noe du har opplevd selv, vi må ha en knagg å henge det på, sier journalisten i den andre enden. Sukk, tenker jeg, som jeg savner den tiden da en kultursak var en nyhet, og ikke noe personlig om den tunge tiden du må fortelle om for å få oppmerksomhet i redaktør-styrte medier.
For øyeblikket skriver jeg teater om incel-kulturen, altså om unge menn som isolerer seg og som lever i et ufrivillig sølibat, og som kan ende opp som radikaliserte out casts. Jeg sitter og snakker med en journalist som gjerne vil gjøre et litt sånn gøy portrett av meg, og hen lurer på om jeg ikke vil åpne opp om noe som er vanskelig. Sukk ganger to igjen.
Incel er ikke gøy, det er for meg ikke en personlig knagg, og jeg kan ikke henge noe som helst på det. Jeg holder på å dykke ned i problematikken, men jeg har aldri vært der selv. Så jeg har ikke så mye gøy å tilføre et gøyalt intervju.
Jeg vet at letteste veien til medial oppmerksomhet er å fortelle om den vanskelige tiden. Hvem vil intervjue et menneske som har hatt det ganske lett under pandemien, som synes det har vært deilig med litt ro og fred, ikke så mye folk. En skrivende skuespiller som har fått kompensasjon fra NAV etter at kulturlivet ble stengt ned. En voksen fyr som ikke har kjent på ensomheten, som har kjæreste, hus og hage på landet? Det er ikke slike historier media leter etter nå. Men ja, jeg har kanskje mye trist å fortelle, men det forteller jeg ikke for å kunne få oppmerksomhet om noe annet.
Det skjer hver gang jeg prøver å promotere en scenetekst eller noe annet jeg arbeider med. Er den basert på noe du selv ha uopplevd? Er den sann? Nei, den er ikke sann, den er diktet, jeg har ikke drept noen, jeg har ikke ligget med min egen mor.
Tiden vi lever i er ganske crazy. Folk er besatt av kjendiser. Kjendiser fyller tv-skjermene, aviser og sosiale medier. Influensere ligger strødd halvnakne på Instagram, mer eller mindre bak betalingsmur, vil du se puppene mine, gå til OnlyFans. Kjendiser mener, tror, gråter, snakker om den tunge tiden, folket jubler. Vi som har hengt med en stund vet at inviterer du pressen inn i stua, i bryllupet ditt, så kommer de i skilsmisse og konkurs også. Du har kastet kortene og åpnet døra, du kan takke deg selv.
Det var bare det jeg ville si i dag. Ring noen andre, som er gøyere enn meg.