Ingen ting provoserer og setter sinnene mer i kok en seksuelle overgrep mot barn. Det er høyst forståelig, for å forgripe seg på mennesker som er helt forsvarsløse er noe av det mest grusomme av overgrep. Det er dessverre slik at på grunn av at svært få er i stand til å holde hodet kaldt er det svært vanskelig å føre en sivilisert debatt om det. Og bedre blir det ikke når vår nyinnsatte justisminister føler trang til å dehumanisere overgriperen for å beskytte offeret, særlig når vi vet at overgriperen ofte er en som barnet kjenner og føler seg trygg på.
Da jeg var liten gutt bodde det en mann i et hus i bygda som mor kalte for «den slemme mannen». Han måtte vi passe oss for, aldri snakke med eller ta i mot noe fra, og aller minst måtte vi gå inn til ham i huset om han lokket oss med sjokolade eller frukt fra hagen. Som eldre ungdom forsto jeg at mannen ikke var «slem», han var bare homofil og slett ikke pedofil. Han smilte og hilste, og han rørte aldri noen av oss.
Derimot fikk vi vite at den rike bonden, politikeren, en likandes og respektert mann som alle likte hadde forgrepet seg på ei ung jente en sen sommerkveld, men det var det ingen som trodde på. Han måtte jo få sitte med henne på fanget, snille mannen som var godt gift og gjorde så mye positivt for alle i bygda. «Den slemme mannen» ble aldri invitert inn i varmen, og han skulle vi passe oss for. De «dumme ryktene» om storbonden ble dysset ned og glemt.
Min ungdoms opplevelser forteller litt om hvordan vi ser for oss en overgriper. Han skal helst bo alene, være en ensom ulv, en som ikke er attraktiv, en stygging som opererer i det stille og lurer små barn inn i biler på sene ettermiddager. Et monster som vokser seg større og større i vår felles fantasi. En som ikke ligner på noen av oss eller de vi kjenner og stoler på. Han eller hun er alltid noen av «de andre».
Men vi vet jo innerst inne at dette ikke stemmer. Overgripere dyrkes ikke fram i drivhus på hemmelige skyggefulle steder et sted langt unna samfunnet, de finnes midt i blant oss. De er våre fedre, mødre, brødre, søstre, sønner, onkler osv. De er gode og snille mennesker vi stoler på og som vi aldri ville mistenke ville gjøre noe mot ungene våre, og om vi skulle få en ørliten mistanke så ville det sitte svært langt inne å tro det. Og når sannheten kommer fram og virkeligheten og livet rakner spør vi oss: Hvordan kunne denne snille, helt vanlige og omsorgsfulle mannen gjør noe så grusomt?
Derfor er det med fortvilelse jeg hører justisministeren insisterer på å kalle de som forgriper seg på barn for monstre. Og at hun i tillegg mener at vi som reagerer på ordbruken hennes forsvarer overgrep mot små barn.
Dette er en retorikk på et lavmål vi aldri har hørt fra en minister for justis som er satt til å beskytte rettsstaten og et hvert menneskes rettigheter og krav på å bli behandlet som et menneske.
Selv mannen som drepte 77 unge uskyldige ungdommer og noen voksne blir behandlet som et menneske av rettsvesenet. At man kan tenke at han er et monster er forståelig, men han er også et menneske som har gjort noe som er helt utilgivelig, på samme måte som noen som forgriper seg på barn gjør noe som er utilgivelig.
Justisministeren ynder å kalle en spade for en spade. Det er helt i orden. En overgriper er en overgriper. Og at noen føler trang til å kalle ham/henne et monster får ikke problemet med overgrep mot barn og andre til å forsvinne. Det er en avsporing.
Når alt dette er sagt. En av de få tingene jeg ikke er i stand til å fatte er at voksne mennesker kan forgripe seg på små forsvarsløse barn, og når jeg sitter med et lite barn i armene er det eneste jeg tenker at jeg må beskytte det. Men jeg tenker at noen koblinger og sikringer hos den som er overgriper har gått i stykker, og at disse menneskene trenger faglig hjelp, og at samfunnet må beskyttes mot dem på en human måte.
Du fører ikke et overgriper tilbake til menneskelighet og empati ved å kalle det et dyr eller et monster.