Jeg sitter og ser Dagsnytt 18, og helt plutselig, midt i en viktig setning fra en av debattantene går bildet i svart, og noen sekunder etterpå fylles flatskjermen av en gjeng siklende menn som går på rulleski gjennom et villastrøk i sommervarmen. Vi fortelles at vi er midt inne i nok en viktig sportsbegivenhet for Norge. Jeg løper ut på kjøkkenet og skrur på radioen for å få med meg siste halvtimen av programmet som fremdeles prøver å skille skitt og kanel i denne kaotiske nyhetsstrømmen vi snart ikke aner formidler fakta eller sludder.
Hver fredag ettermiddag begynner det. Ja, du kan se det på sosiale medier der folket rigger seg til i hjørnesofaen med taco, cola og ostepop og poster fyndordet: NÅ ER VI I GANG! Unnskyld meg, dere er ikke i gang, dere sitter pal i sofaen, og der kommer dere til å sitte til dere velter dere i seng sent søndag kveld etter å ha brølt ut mannsnavn med sytten utropstegn etter på Twitter og Facebook, men vi andre som driter i sport, men som også er med på å betale for dette gildet sitter slukøret og venter på at det skal bli mandag og det skal bli Dagsnytt 18 og kanskje en snutt kultur igjen etter at den helvetes sporten har okkupert NRK 1, 2 og 3 hele helgen.
Jeg har egentlig ikke noe i mot sport på tv, men hvorfor må det være så mye av den?
Og hvorfor skal det snakkes og mases så mye om den? Hver gang det er en «skjebnekamp» mellom Ghana og Usbekistan på tv, en kamp som tydeligvis er viktig for Norge, så holder det ikke å sende kampen. Nei, man skal snakke om den i tre timer i forkant, og når kampen er over skal den diskuteres i nye tre timer. Nå det virkelig smeller inn med EM, VM eller OL sender NRK alt som kan krype å gå til åstedet. Da er det unntakstilstand i alle kanaler, og vi som prøver å løfte hånden å si, hei, får straks høre at det er fedrelandets ære som står på spill. At det kriges i Syria og Donald Trump truer med verdenskrig på Twitter får bare vente, er det skjebnekamp, så er det skjebnekamp.
Men når det er Festspill i Bergen eller Nord-Norge, da ynker redaktørene seg om ressurser. Og det er jo ikke kultur folk vil ha, de vil ha sport. Vil de egentlig det i dette landet der et hvert lite fjordhøl og dal med respekt for seg selv trommer sammen alt som kan krype å gå av frivillige, amatører og profesjonelle for å lage et spel eller en festival. Bare i min hjemby Mo i Rana er det fem eller seks festivaler i året, men jeg har tilgode å se NRK komme med kameraene dit. Nuvel, Nord-Norge datt av kartet for mange år siden, så kanskje ikke så rart. Men du kan ta deg f… på at om Northug har vondt i menisken får du et par tusen treff om du Googler Nortug/menisk. Pressen kan når de vil.
Og for liksom å kompensere lager NRK en haug med billigproduserte programmer i minutt for minutt-serien. Er det ikke Hurtigruta eller Bergensbanen som snegler seg avgårde, så er det Lars Monsen aka friluftslivets Messias som sleper seg over fjellet med hundre ganger flere følgere enn Jesus. Og jeg forstår heller ikke hvorfor NRK som har som samfunnsoppdrag å være en allmennkringkaster prøver å ligne mest mulig på de kommersielle reklamefinansierte kanalene. Bladet Journalisten skrev i forrige uke at NRK skal kutte 11 årsverk innen kultur/samfunn og styrke sporten med 10 årsverk.
Hadde jeg ikke betalt lisens ville jeg ikke brydd meg om NRK. Men jeg er en av de som betaler, og såvidt jeg vet har man rett til å klage på en vare man ikke er fornøyd med. Og jeg er lei av drittsure mennesker som skriver til meg at jeg kan se på Netflix og HBO i helgene, eller Stjernekamp. Stjernekamp, hallo? Jeg tror tiden er inne for å slenge tv’n ut av vinduet og nekte å betale lisens om ikke NRK tar tak og straffer det norske folk med kultur, teater, dans og musikk minutt for minutt i minimum ett år. Men det kommer ikke til å skje, det er for mange skjebnekamper hele tiden. Men tenk om norsk kulturliv hadde levert så dårlig internasjonalt som norsk fotball, da hadde vi kanskje vært verdt et hovedoppslag på Dagsrevyen?