Etter at hver enkelt av oss fikk tilgang til eget tastatur og plattformer på sosiale medier er vi i ferd med å miste evnen til å snakke til hverandre som voksne mennesker. Vi raser og går i forsvar over det vi tror vi leser, ikke det som faktisk står der, og ører og sanseapparat er stilt inn på «ta alt i verste mening». Humor, ironi og undertekst er tre ting vi ikke lenger tar i bruk i debatter, enten er du med meg, ellers så er du mot meg, og jeg har rett!
Og når den redaktørstyrte pressen, ytre høyre-blogger og SoMe går hånd i hånd i polarisering og spissformuleringer koker det mer enn det som sunt er i trykkokeren, som internett er blitt. I dag våknet jeg til denne overskriften i Aftenposten:
«2,5 millioner mennesker kan bli tvunget på flukt fra Syria. Europa kan bli rammet av en ny flyktningbølge.»
Dette er et lysende og helt koko eksempel på hvordan de mest privilegerte av oss trekker offerkortet når det er noen andre som opplever grusomme ting. I aviser og på nett leser vi setningen «vi husker vel alle flyktningkrise som rammet Norge i 2015». Var vi i krise? Ble vi rammet? Nei, det er vi ikke.
I VG forleden bedyrer minster Torbjørn Røe Isaksen at asyl og innvandringspolitikken ikke blir mer liberal selv om FrP har gått ut av regjering, den skal snarere bli strengere. For i følge Høyre er det mange punkter som «ikke er blitt strammet inn2 i de to siste årene. Og leserne applauderer fornøyd i kommentarfeltene. Vi kan da ikke være hele verdens sosialkontor.
Hvem er rasistene da, Henriksen? spurte en fyr meg her om dagen. Rasistene, sa jeg, det er de som kommer med rasistiske ytringer. Å ja, de som ikke kan åpne kjeften uten å bli kalt rasist, eller de som kaller en n… for en n…? Kjære vene (et nytt uttrykk for hersketeknikk i følge SoMe), sa jeg, Norges lover forteller deg i klartekst hva som er en ulovlig ytring. Jeg vet da vel for svarte hva loven sier, bjeffet han. Ja vel, sa jeg, da vet du vel hvem rasistene er?
Det krever sin kvinne eller mann å bevare fatningen her i denne forvirrede og kakofoniske tid der alle brøler fra toppen av lungene at ytringsfriheten er truet, og vi alle føler oss litt krenket, og leppa dirrer bare du snakker til oss som voksne folk. Selv sliter jeg med eget ekkokammer, der enkelte mener jeg er en kvinnehater fordi jeg ikke må «snakke så hardt til kvinner», særlig ikke når jeg kaller meg selv for feminist. Helt ærlig, at de jeg diskuterer med er kvinner er ikke noe jeg tenker på, jeg snakker til voksne folk som voksne folk, og jeg blir irritert når folk sier at det er visse ting jeg ikke skjønner fordi jeg er mann. Det kan til og med henne at jeg pælmer folk ut når det eneste som er å bygge «vennskapet» her inne på SoMe er vrangvilje.
Samtalene vi før hadde over bordet, på torget, på kafe og i det virkelige liv er flyttet til nettet der fingertuppene er de som styrer det hele uten at hjerne og hjerte nødvendigvis er logget på. Og ja, det er ikke alltid lett å bevare fatningen. Men skal vi forsøke å lese hverandre med et litt mer åpent sinn, være litt mindre vrange? Når jeg sier vi mener jeg også meg selv.
Og kanskje være litt mindre hårsåre og ikke så tynne i huden i en verden der kanskje 2,5 millioner mennesker må se seg nødt til å flykte fra hjemlandet sitt på grunn av noe de ikke er skyldige i? At jeg skrev «men kjære vene, dette forstår jeg da…» var ikke ment som hersketeknikk, jeg synes bare du kom med noe som er åpenbart for de fleste. Og jeg kunne ikke vite at du hadde en tøff dag og at katta var overkjørt. Men jeg hater altså ikke kvinner, misliker ikke alle i Høyre, og jeg tror ikke at hele verden kommer til Norge og vi slakker litt i lovverket og strekker ut en hånd.
Men ja, jeg vet, det enkleste og tryggeste er å være offer, sånn for sikkerhets skyld. Jeg har det ganske fælt, når jeg kjenner godt etter. Neida, nå har jeg slanket meg syv kilo, sier badevekta, men i-landsproblemene står i kø som lavtrykk der ute, det er bare å ruste seg. Kjør debatt!